Om å gjøre ting man ikke kan

En gang må være den første for alt, kan man jo tenke, men det er nå en gang ikke helt sant. En gang må ikke være den første hvis man bare lar være. Å hoppe i fallskjerm eller sette seg bak rattet på en bil. Eller sette utfor en slalåmbakke. Man kan faktisk velge å la være, og likevel leve et godt og fullverdig liv. Jeg ble født for snart syvogtredve år siden, og synes i grunnen at livet mitt så langt har vært nokså rikt. Begrepet "fullverdig" ser jeg nå har en litt odiøs klang. Men ok, da. Fullverdig nok for meg.

Så det var ikke det. Eller litt det, kanskje. En kollega som nærmer seg pensjonsalderen la ut om hvordan hun ofte tok med barnabarna i slalåmbakken, og at jeg ikke kunne gå gjennom livet uten å ha prøvd (noe jeg selvsagt kunne ha gjort, men nå er det for sent). Noen elever mente jeg burde prøve en gang for å se om jeg likte det. Det kunne jo hende at jeg elsket det, og at jeg ved å unngå å prøve ville risikere å gå glipp av store gleder i livet. I tillegg lokket noen med at de selv heller ikke var så gode. Som en slags trøst. Vel. Jeg bet på, sendte en epost til rektor og sa at jeg godt kunne ta ansvar for noen elever. Eh.

Da vi kom frem, og jeg måtte stå i kø for å hente leieutstyret gikk det liksom opp for meg at jeg var i ferd med å gjøre noe som jeg aldri hadde gjort før. Du har jo stått på ski før, sa noen, og det stemmer jo det, men allerede fra jeg var barn har skiturer vært forbundet med plikt,og vært ikke så lite utfordrende for en mer, hva skal man si, klosset kropp enn gjennomsnittet (hvis man ser bort fra at jeg er ganske god til å danse. Med eller uten hendene over hodet). Så det faktum at jeg hadde hatt ski på beina tidligere var ikke til særlig hjelp. Snarere tvert imot. Dessuten var disse skiene og støvlene helt annerledes.

Jeg oppførte meg som en relativt hjelpeløs femåring da jeg skulle ta utstyret i bruk. Hva gjør jeg? Jeg får ikke føttene ned i støvelen. Hjelp (du må åpne her. og her.)! Hvor høye staver skal jeg ha (noen viser med hendene)? Disse (noen trekker på skuldrene. Kanskje ikke SÅ lange)? Hvordan får jeg skiene på beina? Hvordan går jeg? Hvordan kommer jeg gjennom den porten til heisen? Hvordan setter jeg meg i en stolheis? Oj! Det vr høyt! Hjelp! Så langt! Herregud!

Innen vi nådde toppen hadde monologen min rukket å aksellerere fra hjelpeløs femåring til hysterisk middelaldrende dame (noe som jo, må jeg innrømme, ligger nærmere den biologiske sannheten, gitt at den finnes). Jeg skulle fort få erfare at de femåringene jeg traff i bakken hadde en helt egen, og for å si det rett ut, relativt provoserende ro, der de seilte galant fra side til side uten så mye som et hvin.

Den første turen var en lidelse. Det var heng på heng, syntes jeg, selv om mye tydet på at jeg var den eneste som oppfattet disse bakkene som. Ja, heng. Det gikk mye energi på å stå og psyke seg opp på toppen av disse, noe som nok virket helt motsatt, må jeg konkludere med. Jo lenger jeg ble stående, jo mindre kontroll hadde jeg da jeg satte utfor. En kollega sa "det går ikke fort hvis du kjører på kryss og tvers", og det kan jo virke som en enkel og lettfattelig instruks, men sett at man kjører da, fra en side til en annen i et slikt bratt parti, og ganske riktig klarer å holde farten nede, tar det ikke vekk det faktum at på et eller annet tidspunkt må man manøvrere skiene (helst kroppen også) slik at de peker motsatt vei. Først zikk, så zakk. Dersom overgangen fra zikk til zakk skjærer seg, skjer ett av to: zakk blir til rett fram (veldig bratt og veldig fort og man ruller rundt eller setter seg på rompa eller man klarer å komme fra det med skrekken), eller zakk nekter å avløse zikk, slik at man havner i skogen. Det er jo fint i skogen, men ikke klistret inn i en trestamme, så i valget mellom disse to, gikk jeg stort sett for alternativ en.

Så gjorde jeg det en gang til. Og en gang til. Og en gang til (denne gangen var jeg så høy på mitt eget mot og mine egne slalåmskills at jeg ploget rett inn i tre elever mens jeg viste et slags victory- tegn, danset en litt rar dans og ropte "ju-hu" (jamfør sammenlikning med hysterisk middelaldrende dame).

Om jeg ikke kommer til å bli noen alpindronning innrømmer jeg at følelsen av å ha gjort noe jeg ikke allerede kunne, og selvsagt hadde bestemt meg for at jeg aldri skulle, er ganske fin. For å si det mildt. Hvis jeg ikke passer meg sitter jeg vel plutselig bak rattet på en bil. Eller. Da er det vel dere andre som må passe dere.