Tale i forsamlinger?

Det er åttende mars i dag. Likevel ble jeg, tross ekstremt engasjement, sittende på hendene mine i en forsamling i dag, slik at det skulle bli vanskeligere å ta ordet. Det var i grunnen greit. Forsamlingen var to avgangsklasser i den videregående skolen (arbeidsplassen min), og det de var samlet om var en ung mann (snekker, sa han) fra sentralstyret i Noregs målungdom. Han var altså kommet til tjukkeste bokmålland (avgangsklasser i videregående skoler på det sentrale østlandet, med standpunktkarakterer og truende skriftlig eksamen i sidemål) for å opplyse om at nynorsk er tøft.

Han sa det. Nynorsk er tøft, sa han. Altså. Jeg må komme ut av skapet. Det skapet er kanskje relativt åpent allerede, men jeg må komme ut av skapet og avsløre at jeg, en norsklærer, er enig med ham (sjekk riksmålsobjektsformen...). Ikke bare det. Jeg tilhører dem som er litt lei meg for at sidemålseksamen ikke er obligatorisk lenger. Dessuten føler jeg meg relativt overbevist om at god sidemålsundervisning vil generere både gode sidemåls- og hovedmålsskrivere. Det er ingen grunn til å tro at folk som lærer å beherske flere språk blir tilsvarende dårlige brukere av disse språkene. At det er et tak for hvor mye språk en hjerne kan absorbere. Vel. Det var ikke helt poenget.

At jeg hadde plassert hendene under meg for ikke å kuppe hele seansen ser jeg ikke nødvendigvis som et uttrykk for at jeg er engstelig for å ta ordet i forsamlinger. Det skulle tatt seg ut. Men, altså. Jeg tipper at det satt omtrent femti elever i rommet. Av disse var det anslagsvis sju- åtte som våget å ta ordet. Av disse igjen tok de fleste ordet en eller to ganger. Opplegget varte i halvannen time.

Likevel, hadde jeg nær sagt, hadde målmannen ingen problemer med beklemmende stillhet i  forsamlingen. Diskusjonen ble faktisk relativt livlig, og noen opparbeidet seg en viss temperatur også. Dette var bra, sa han. Det var bra med engasjement. Det kan vel ingen være uenig i. Folk som engasjerer seg og, ja, lar sin stemme lyde over landet, hadde jeg nær sagt, har større sjans for å bli hørt. Ett hundre prosent større sjans. Enn de som ikke gjør det. Det rare er, og det er kanskje rart at jeg opplever dette som rart, jeg i min posisjon (som lærer altså, ikke sittende på hendene) at av de som tok ordet mer enn to ganger var ett hundre prosent menn.

Slik er det. De har noe på hjertet. De er opphisset på en eller annen måte. Og de snakker. De babler til og med. De sier det samme igjen og igjen. Argumentene turneres som om de satt hjemme i sin egen stue. Hvilken selvtillit! Hvilken urokkelig tro på at akkurat det de har å si er så riktig og så viktig at det ikke kan sies for ofte. Eller på for mange ulike måter. Det er et eventyr.

Gratulerer med dagen, jenter! Og til alle dere unge damer som sitter rundt i de tusen klasserom: deres tanker og meninger er mer enn viktige nok til å uttales!