En konsertopplevelse av de sjeldne

Jeg kan ikke skylde på noen. Jeg har kun meg selv å takke. Og noen driftige kollegaer, selvsagt, men tross alt. Jeg kunne jo vært hun kule i hjørnet med hvitvinsglasset. Spørsmålet jeg stiller meg selv (når jeg først var havnet i et slikt uføre), er: hvorfor var jeg ikke hun kule i hjørnet? Med hvitvinsglasset. Og det analytisk, gjerne antropologisk, granskende blikket.

Et foreløpig (og nærliggende) svar: jeg har det ikke i meg.

Hvilket uføre var Furumo havnet i, spør man seg kanskje. Jo. Hun var havnet på konsert i Tønsberg. Det trenger vel ikke å være så galt, kunne oppfølgingsspørsmålet lyde. Det stemmer. Det finnes i alle fall én fin konsertscene i byen året rundt. På sommerstid har man jo Slottsfjellfestivalen. Men det er ikke sommerstid. Snarere tvert imot. Det er julebordstid.

For tilstrekkelig lang tid tilbake, så lang tid at undertegnede ikke var i stand til å kalkulere konsekvensene, sa jeg ja til å være med damene på jobben på en slik "damenes aften". -Hvorfor ikke? Det er bra damer, og aftener tilbragt med bra folk er ikke å forakte. Så fikk man heller være åpen overfor det faktum at "damenes aften" også skulle inkludere et slags show der menn ikledd hhv hvite dresser og pastellfargede solbriller, samt tettsittende latexpinstripedress/paljettonepiece fremførte grandiose coverversjoner av amerikanske julesvisker, søttitallsdisco og norske rockeklassikere fra de siste fire tiår... Jepp. Jeg HAR vært på konsert med Penthouse Playboys. Det VAR sånn som det ser ut på fjernsyn. Minus publikum.

Det var deri uføret lå. For mens Jens Pikenes på ulkanderlig vis fridde til den kvinnelige delen av publikum med usømmelige hoftevrikk og heftige glissandi i, nær sagt, tide og utide, mens han fikk intetanende unge kvinner til å legge seg til rette på scenekanten for litt iscenesatt kurtise (under hvilken en av dem så ut som om hun trodde hun virkelig ble kurtisert, og som et resultat av dette virket relativt fornærmet da hun oppdaget at kurtisen ikke var eksklusiv), altså. Mens han holdt på med dette og mer til, slo det meg hvor stein dødt publikum var. Julebordsfolk hang i baren, nippet til vinen, lo litt beskjemmet og viftet uinspirert med armene på forespørsel. En hel del sto i hjørner. Med glass. Og kikket.

Så var det meg, da. For hva skjer med meg når jeg skjønner at noen (for eksempel Penthouse Playboys, det kunne også vært møteledere, foredragsholdere, lærere...) ikke får den responsen de trenger? Jeg blir engstelig. Jeg tar på meg oppgaven. Jeg sier at jeg kan bake kake eller være kasserer eller sekretær. At jeg kan ta den telefonen. At jeg kan være først til å legge frem leksa. Kort sagt: jeg gjør det.

Så jeg gjorde det. Jeg tedde meg som en slags klakkør, og hoiet i gang de som oppholdt seg nærmest scenen, både med oppmuntrende tilrop og dertil egnede dansebevegelser. Jeg hoppet opp og ned som besatt (noe jeg sannsynligvis var). Jeg hadde armene i været i halvannen time i strekk. Jeg handlet ikke i baren (jeg hadde en jobb å gjøre). Jeg holdt rundt vilt fremmede damer og løftet hendene deres i været. Når Pikenes glemte teksten, sufflerte jeg. Altså. Alt.

Det bør nevnes at jeg hadde medsammensvorne (så jeg ikke virker helt koko på leseren). Både kolleger og andre. Særlig en dame i femtiåra (anslår jeg). Hun kom bort til meg og sa; "er det alltid så dødt i Tønsberg?". På det følte jeg meg ikke kvalifisert til å svare direkte, men kvalifisert nok til å ta en piruett eller to rundt henne til de smektende tonene av "I will survive". -Dét har jeg i meg.

Vel på plass i klasserommet i ettermiddag kom jeg til å nevne denne selsomme opplevelsen. Det vist seg at en av elevene hadde vært på samme tilstelning. Jeg sperret nok øyenen litt for mye opp, for han spurte; "du var ikke en av de gærne damene foran scenen"? Da ble jeg litt sånn rød og sa nei og sa at det var på tide å se på nasjonalromantiske trekk i "Luren".