Det skal handle om frukt. Ny frukt, gammel frukt, råtten, relativt stinkende frukt. Om fruktens fortreffelighet, og om en krybbe med frukt over hvilken hestene bites. Det skal ikke handle noe særlig om hest, skjønt det kunne ha handlet om hest, all den tid de som ønsker seg å ri (på hest) må ha et sted å ri, fortrinnsvis en ridehall, noe som vil kunne medføre at det blir mindre frukt. Det (og andre omstendigheter) er det ikke så mange som snakker om. Nok om det.
Leseren bes forestille seg et samfunn på om lag 235 000 innbyggere. Det er bred enighet i dette samfunnet om at frukt er essensielt for den oppvoksende slekt. Til dette formålet har samfunnet rigget til åtte- ni fruktkurver, av varierende størrelse. Disse fruktkurvene skal fordeles på nær samtlige seksten- nittenåringer i samfunnet. Innholdet i kurvene varierer noe. Noen kurver har overvekt av frukt som har vært i landet i generasjoner, slik som epler, pærer, plommer (jeg har hørt at epler kan være bær og plommer grønnsaker, men vi lar biologien ligge og aksepterer alt dette som frukt). Noen har i tillegg mer eksotiske innslag, som appelsin, ananas og kiwi, noen få til og med mango, papaya og druer.
I prinsippet foreligger et ønske om at ungdommene skal få velge fruktkurv etter eget ønske. Noen må kanskje tåle å svelge en kiwi eller to når de egentlig ville ha gravensten, men dette anses ikke som et stort problem. Det viktige er ikke hvilken, men at de får i seg den frukten samfunnet mener den skal ha. Dette fungerer relativt godt. Problemet, eller rettere sagt en del av problemet, oppstår når innholdet i kurvene går ut på dato.
Alle er enige om at fruktens holdbarhet er begrenset. Derom hersker det liten tvil. Likevel kan det hende at fruktformynderiet, altså de som bestemmer når en frukt bør byttes ut, eller når en hel fruktkurv bør erstattes av en ny, tøyer grensene for overgangen fra moden til halvråtten. For når er et eple råttent? Når det har en liten, brun flekk (pytt! den skjærer vi bare av), når en fjerdedel av fruktkroppen er bløt og brun (æsj! ingen har vondt av dette!), når det begynner å stinke (slapp av, dere skal få ny fruktkurv snart, vi skal bare utrede noen alternativer til frukt (f eks fruktkompott eller -suppe)!)
Så man slapper av og slurper i seg så godt man kan, kan man se for seg. Rundt denne fruktkurven. I en ti års tid. I mellomtiden har det oppstått noen hindringer i veien, for å si det pent. Samfunnet har begynt å låne en del frukt fra fruktbankene til å utvide allerede fungerende (ennå ikke helt råtne) fruktkurver. Dessuten har man anskaffet en flunkende ny fruktkurv. Man vet ikke helt sikkert hvor disse fruktbankene ligger, men det man vet, er at en dag, eller rettere sagt mange dager, mange uker, måneder og år, skal man betale tilbake. Med avleggere, hadde jeg nær sagt. Dette går sakte opp, ikke bare for formynderiet, men også for de som daglig distribuerer frukten ut til ungdommen.
Det brygger opp til uvær mellom fruktkurvene. Alle vil selvsagt ha den ferskeste frukten. Den råtne kurven, den som lenge har vært planlagt erstattet med en ny, blir nå gjenstand for diskusjon rundt de andre kurvene. Det begynner å råtne her også, hvisker de. Vi trenger nye kniver til å skjære opp fruktsalaten. Vi trenger kremfløte. Vi trenger fanden salte en suffléform. Vi har ikke laget sufflé på over femten år! Er det noe ungdommen trenger, er det sufflé!
Som kjent lager man ikke fruktsalat uten å skjære i stykker noen appelsiner. Det er en naturlov. Mange begynner å tenke. Det er ikke noe galt i dét. Tenkning har ført til mye godt her i verden, skjønt mye elendighet har også kommet ut av denslags aktivitet. Noen begynner å tenke høyt. -Er det ikke litt idiotisk å erstatte en slik pil råtten kurv med en flunkende ny? Hadde det ikke vært bedre om man tok de midlene man hadde tenkt til å bruke på den, og bygget ut de kurvene man allerede har, og som tross alt fortsatt er spiselige. -Da ville det bli penger til overs, til og med! Til både kniver, suffléformer, fløte, vaniljestenger, eggeplommer. Ja, kanskje til og med et og annet kokkekurs!
Mange tenker disse tankene så høyt og ekstatisk at det blir vanskelig å høre hva fruktformynderiet har besluttet. Det er nemlig allerede avgjort: dersom råtten kurv ikke erstattes, vil de overskytende midlene IKKE gå til verken kniver eller kokker. De vil gå inn i en buffer. Med andre ord slukes av det store intet. I alle fall ikke skytes inn i allerede eksisterende fruktdrift.
Resultatet blir at ungdommene får færre kurver å velge mellom, kurvene de kan velge blir større (med den risikoen det medfører for at enkelte av ungdommene ikke får tak i frukt overhodet, da det kan medføre trengsel). Det blir dessverre ikke flere kokker (noe selvfølgelig også distributørene ved den råtne kurven kunne ønsket seg. I en ideell fruktverden). Dessverre. Det er imidlertid fare for at det likevel blir en del søl. Og at suffléen slår seg.
Jeg ønsker fylkespolitikerne i Vestfold lykke til når de skal avgjøre saken om ny Færder videregående skole i desember.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar