Helg i heimen og nostalgisk tristesse

Aksel Sandemose, svaner i Sandøysund, klønete gitarspill, bål og pinnebrød, snørr, Bernini, kaffe, melodi Grand Prix, nettforelesninger om barokk arkitektur, Knausgård, mer kaffe, solkrem(!), gjetting av gåter (hva har tjueto bein og sier "knas, knas"?), pippi långstrump, Emil og suppebollen, puslespill, allværsjakke, middagsgjester.

En vanlig helg.

Men Whitney Houston er død. Det ville være løgn å si at jeg har lyttet mye til musikken hennes de siste årene. Jeg kan faktisk ikke komme på å ha lyttet til henne siden jeg gikk på ungdomsskolen. Men da. Jeg hadde en kassett som jeg til slutt spilte i stykker. Jeg danset til den på rommet mitt. Jeg oppdaget at min egen sangstemme hadde kjedelige begrensninger da jeg sang til den, men det gjorde ikke noe, for jeg kunne spille musikken veldig høyt mens jeg sang, og da hørtes det ut som stemmen min morfet sammen med whitneystemmen. Trettenåringen i meg er litt trist i dag.

Saving all my love var den absolutte favoritten. Når jeg tenker etter er jeg usikker på om jeg hadde vært forelsket i den samme fyren riktig så lenge, hvis det ikke hadde vært for denne låta, som på klisjéaktig vis forsterket følelsen av altabsorberende kjærlighet. Jah. Dét var tider...

Appendix:
Jeg innser nå at jeg må ha vært svært refrengorientert i trettenårsalderen. Denne låta er jo skrevet fra "den andre kvinnens" perspektiv, fra elskerinnens perspektiv, hun som sitter og vansmekter og venter på stjålne, forbudte øyeblikk med sin utkårede... Vel. Så dramatisk var ikke kjærlighetslivet mitt i sjette/ sjuendeklasse. Det var lite sniking i buskene med gifte menn. Tross alt. Men jeg syntes jo virkelig jeg sparte på kjærligheten. Litt mer sånn som Solveig i Peer Gynt. Det var tider.