1. Når elevene skal jobbe på egenhånd og du er litt bakpå og synes at du er litt for synlig og skulle ønske at noen spurte om hjelp til noe, slik at du følte at du gjorde nytte for deg og ikke bare satt der på kateteret som karikaturen på en lærer. Eller lærerinne.
2. Når du skjønner, midt i timen, at opplegget du har laget er crap, men likevel synes du må gjennomføre, siden tredve par øyne forventer at du gjør som planlagt, selv om du egentlig vet at det beste for alle hadde vært om du hadde sagt nei, dette gjør vi på en annen måte.
3. Når du leser høyt fra et utdrag og du oppdager, omtrent midt i utdraget, at elevene enten ikke begriper filla av det på grunn av språket, eller at du burde sagt noe om teksten i sin helhet før du begynte, slik at den ville gi mer mening, og du bare må fortsette å lese, siden du nå en gang er i gang, og det sitter minst tre hoder (tross alt) og følger interessert med.
4. Når du egentlig har lyst til å ta på deg litt for fargesprakende, litt for korte, litt for rare klær, men du innser at nå er du lærer, og du vil ikke trekke oppmerksomhet bort fra saken (som er Petter Dass), så du ender opp i en grå pologenser og ditto cordbukse og håret i en kjedelig, men tekkelig, hestehale.
5. Når du innser at på tross av din nitide innsats og forberedelse, på tross av upåklagelig gjennomføring og på tross av topp stemning i timene, er det ikke sikkert noen lærte en dritt.
6. Når du har tatt på deg vikartimer og den egentlige læreren har laget opplegget ferdig, slik at du føler deg som en assistent uten noe som helst eierskap til det som skal skje i timene.
7. Når du har vært borte fra klassen din en hel uke på grunn av sykdom, og du føler at nå rakner alt, nå må du begynne på nytt, men ikke har tid og bare må kjøre på med sidemålsskriving og radikale lyrikere, som planlagt, for hvis ikke oppstår en svært ubehagelig kjedereaksjon.
8. De gangene du helst vil være usynlig og jobbe på kontor helt alene og ikke forholde deg til en kjeft.
9. Når du ler høyt av dine egne morsomheter og oppdager at to av tredve trekker på smilebåndet, bare at du oppdager det litt for sent.
10. Når du stiller et spørsmål til klassen og ingen svarer, og du bestemmer deg for å ikke svare selv, men setter deg ned på en pult eller en stol og venter. Og det er helt stille ubehagelig lenge, og du rekker å tenke på uendelig mange alternativer til å stille spørsmål til klassen, før de mest pliktoppfyllende folka, eller de som ikke kan utholde stillheten, påtar seg å svare på et spørsmål du nesten har glemt hvorfor du stilte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar