x+2y+3z=6

Jeg har har universitets- og høyskoleutdanning. Jeg har lest og skrevet siden jeg var fire- fem år. Jeg leser fremdeles mye, både skjønnlitteratur og faglitteratur. Jeg skriver mer enn de fleste, på blogg, på et skjønnlitterært prosjekt, på jobb. I arbeidet som norsklærer i videregående skole jobber jeg med tekstarbeid hver eneste dag. Jeg utvikler ungdommers lese- og skriveferdigheter, i den grad jeg får det til. -Det er nemlig ikke gitt at de metodene jeg prøver ut, fungerer på den enkelte elev. Dette er, for de fleste i skoleverket, barnelærdom. Eller noe de lærte da de holdt på med pedagogikk og didaktikk.

Jeg har tre barn. For disse ungene har jeg sunget fra det øyeblikket de ble født. Jeg har hermet babyspråket deres, jeg har klappet takten til de første prøvende tonene av bæ bæ lille lam og vem kan sägla. Jeg har lest for dem siden de kunne holde seg våkne lenge nok til å høre en hel fortelling. Jeg har funnet på eventyr sammen med dem. Jeg har skrevet bokstaver og ord på ryggene deres med en pekefinger når de skal legge seg. Jeg har lyttet begeistret når toåringen "leser" høyt fra "Godnatt, Albert Åberg". Vi har diktet opp fortellinger sammen. Vi har ledd av teite setninger i dårlige oversettelser sammen. Vi har huset fullt av bøker.

Slik lyder oppskriften. La ungene være i kontakt med bøker og lesing. Les høyt for dem. Mye. Hver dag. La dem skrive handlelister og beskjeder. La dem lese avisa. Menyen. Butikkplakater. La dem bade i språk. Snakk avansert til dem. La dem undre seg over betydningen av ord. Eller bare lyden av ord. La dem eksperimentere med skrifttyper i word. La dem i det hele tatt gjøre det som jeg har latt mine unger gjøre. Så skal det gå dem godt, og de får leve lenge i landet. I tillegg blir det som en lek å lære å lese og skrive.

Ja, de er heldige, de ungene mine, som får vokse opp under slike gode vilkår. Og alle de andre ungene jeg kjenner som har foreldre som bryr seg om lese- og skriveopplæring, og som staver seg gjennom leseleksene med første- eller andre- eller tredjeklassingene sine hver eneste dag. Tre ganger. Som stopper dem og ber dem lese ordet "grønnskaksordene" på nytt i leksa, for de kom til å lese "grønnsakene", noe som virkelig var i nærme, men ikke helt, og de vet at det er viktig at det er helt riktig når ungene leser, for det har de hørt på åtte foreldremøter. Så når jenta har stavet seg gjennom "g-r-ø-n-n-s-a-k-s-o-r-d-e-n-e" fire ganger, og hun har prøvd seg på varianter som "grønnsakskurven", grønnskassuppe", "grønnsakensor" og "ønskeordene", alt med en mer og mer medlidende norsklærermamma ved sin side, er det nok. Når klokka er halv åtte og tårene spretter frem i øynene, sier norsklærermammaen "grønnsaksordene er et skikkelig teit ord, nå lager vi en kopp te og gir en god dag i hele leksa". Takknemligheten i øynene hennes da. Er noe av det tristeste jeg kan tenke meg.

Det er få jeg har så stor respekt for som lærere i grunnskolen. De jobber i perioder nesten døgnet rundt, og de er ovenikjøpet engasjerte, omsorgsfulle og glad i jobben sin. Likevel kan det hende, og jeg tror nettopp det hender, at engasjementet og varmen de har, blir stilt i skyggen av den instrumentalismen som får lov til å krype lenger og lenger ned i klassetrinnene. Dette er den, for mange, ødeleggende baksiden av å innføre målstyring i læreplanverket. Det skaper en illusjon om at dersom man bare gjør a) leser høyt for ungene b) lar dem skrive handlelister c) ikke gir seg før de leser "grønnskaksordene" rett, så skjer x): høy lese- og skrivekompetanse. Ingen grunnskolelærer med bena plantet i klasserommet kan tro at dette er sant. Likevel er dét meldingen som går ut til foreldrene: ditt barns hjerne er en likning med én ukjent (jeg trenger vel ikke å presisere at dette er min omskriving).

De aller fleste foreldre identifiserer den ukjente som seg selv. Altså. Hvis barnet mitt begynner å grine når det blir bedt om å lese en tekst på over ti linjer, er det verken skolesystemet, læreren, opplæringen, leksene, barnet (det skulle tatt seg ut, ALLE kan jo bli like gode i ALT, bare de følger oppskriften og jobber hardt (unger i dag er late og vil bare spille dataspill)) eller tiden på døgnet (etter sfo og middag). Det er mor. Eller far. Resultatet blir som regel som følger; foreldre gjør som de blir bedt om. Eller foreldre presser unger til å gjøre som de blir bedt om. Fordi de tenker at dette har ikke jeg noe greie på. Barnet mitt skal ikke gå glipp av noe. Jeg må i alle fall gjøre som skolen ber meg om. Eller jeg må passe på at barnet mitt gjør som skolen ber om. Som er å gjøre alle leksene og krysse av for at de nå har lært det ene eller det andre.

Det kan vel ikke være intensjonen, men disse kolonnene for avkryssing ("jeg vet at multiplikasjon er gjentatt addisjon") der man sammen med mor eller far skal rapportere hvorvidt læreplanmål er "lært", er en enorm parodi på de dokumentasjonskravene lærere stilles overfor. De er en hån mot synet på både elever og læring, og en forenkling av begrepet "kompetanse". Det er et under at kunnskapsbedrifter som grunnskolen, der de aller fleste ansatte har minst fire år høyere utdanning, kommer unna med å innføre et slikt skjemaregime.

Bevisførselen her er kanskje noe enkel, men jeg mener likevel at mine erfaringer er en indikasjon på at læringsprosesser er likninger med langt flere ukjente. Jeg kan bli ganske forbanna over at noen prøver å inbille foreldre noe annet. Og jeg kan bli ganske fortvilet over at  noen klarer å overbevise ungene om det samme. Hvis du ikke kan det, jobber du ikke hardt nok. -Hvem kan øve på noe de ikke kan?