Når det er rart å være lærer II (Panegyri- alert!!)

Jeg har vært i Roma. Dere vet, den byen med paven og alle kirkene og alle de gamle bygningene og italienerne og pastaen og pizzaen og iskremen og brosteinen og bruene og smugene og marmoren og søyleordnene og kuplene og fontenene. En sen kveld gikk jeg litt vill, hørte bruset fra sprutende vann, og rundt neste sving lå denne:

Magisk. Det man merker når slikt skjer, eller det jeg merker når slikt skjer, er at språksenteret tømmes, og det eneste som gjaller mellom ørene er all verdens klisjéer. Det er mulig jeg er overfølsom for visuelle inntrykk (eller inntrykk i det hele tatt, mye kan tyde på det), hvis man kan bli det. Det er helt greit. Fikk jeg valget mellom å beholde mitt sobre språk (gitt normalfølelsesregistret) og å bade i klisjéer (gitt det følelsesregistret jeg har), er jeg ikke i tvil. Den følelsen. Hadde jeg gitt venstrearmen min for.  

Det er ikke bare klasseromsvirksomhet som virker rart etter slike ekstreme opplevelser. Bare det, å lande på Rygge airport og se det golde østfoldlandskapet folde seg ut, var litt av en påkjenning. Interiøret i Bastøferga skrek i øynene, kaffen på samme sted smakte sur galle. I Roma ligger det et skjær av pastell, ja, faktisk et rosa lysskjær (beklager) over verden. Det er noe med fargen på bygningene og sola som står på skrå ned på plassene der man drikker sin ekstremt gode espresso og deler vinflasker og. Ja.Smil. 

I dag er det så rart å være lærer at jeg er litt i tvil om jeg i det hele tatt klarer å gjennomføre en økt uten å se ut som ei fjolle som har sett innsiden av et parfymeri for første gang. En unge uten impulskontroll. Ei fnisete tenåringsjente med fjernt blikk. Som begeistret klapper i hendene, alternativt roper seiersbrøl med begge armene i været.

 Jeg har født tre perfekte jenter. Og jeg har vært i Roma.