Formyndermenneske? Jeg?

I dag skrev jeg "formyndermennesket" på tavla i klasserommet mitt (ja, vi har fremdeles tavler, ja, jeg foretrekker tavle og kritt fremfor elektronisk fremstilling, nei, det betyr ikke at jeg er gammaldags). Vi leste essay av Jens Bjørneboe. Jeg tenkte jeg måtte forhøre meg med klassen om de hadde noen idé om hva dette begrepet innebar.

Det hadde de, selvsagt (de har som regel det), men da jeg tegnet en pil ovenfra og ned, og plasserte meg selv under pila, tror jeg det ble klarere (det er godt for en lærer når hun tror at hennes pedagogiske teft fungerer som en spore til læring (tar du livsløgnen fra en gjennomsnitts lærer...)).

Så sto jeg der, da. Og forsøkte å skrelle av meg formynderskheten. Man kan tross alt ikke holde på med Bjørneboe uten å ta hans tanker på alvor. Det som nesten skremte meg, var hvor lite elevene tenkte på at jeg forvaltet deres frihet, deres ansvar.

Skolevesenet får gjennomgå hos Bjørneboe, og som regel er det noen elever som kjenner seg igjen i skolens behandling av Jonas, selv de som ikke er dyslektiske. Uthenging, felles straff, den uendelige avstand mellom lærerens viten og elevenes uvitenhet.

Jeg kjemper daglig mot elevers avhengighet av min godkjennelse, og lurer på om det er noe ved min måte å undervise på, noe ved mitt vesen, noe med min halsbrekkende entusiasme, noe med mine doserende monologer som gjør at de hele tiden lurer på om de har løst den eller den oppgaven riktig, eller hvor langt (hvor mange ord må jeg skrive???) de må skrive for å få gode karakterer, eller om de forstår artikkelen de leser på riktig måte.

Hvis jeg prøver meg på å si drit i lengden eller hva jeg mener eller tenker, ser jeg at de ikke tror meg. De tror ikke det kan være sant. Kan de virkelig? Sannheten er at jeg juger. De kan jo virkelig ikke, når det kommer til stykket. Når det kommer til standpunktkarakterer. Når det kommer til eksamen. Når det kommer til den endelige sorteringen av hvem som er innafor og hvem som er utafor. Da har de ikke noe valg. Da må de lene seg på meg, og stole på at jeg oppfører meg som et medmenneske.

Etter arbeidet med Bjørneboe i dag har jeg innsett at jeg burde startet skoleåret slik. Kanskje hadde elevene turt mer. Kanskje ansvar for egen læring kunne blitt noe mer enn en idiotisk floskel. For både en og to av dem sa (da vi skulle skrive etterpå); "jeg vet at jeg skal stole på meg selv, men jeg vil bare høre hva du mener". Dette er seier.