Vei i vellinga.

Før vi stappet bilen full av unger og oss selv for å dra på loppemarked i går, hadde vår mellomste datter fått beskjed om at før hun skulle handle noe for femtilappen sin, måtte hun velge ut like mange gjenstander som hun kunne tenke seg å gi til loppemarked eller fretex. Alle som har forsøkt å bevege seg motstandsfritt inne på rommet hennes, forstår hvorfor. Bare ikke hun selv. Nei, sa hun. Neivel, sa jeg. Kapitulasjon der, altså. Alt for lørdagsfreden.

Først kjøpte hun fire små smørkniver med skaft som så ut som engelske toast. De fire var plassert oppi en plastbeholder med åpninger for knivene. Beholderen så også ut som en engelsk toast, bare tykkere. Da far applauderte kjøpet og mente den var "dritstilig", og hun løftet blikket mot meg og smilte sitt stolteste smil, mumlet jeg noe halvhjertet om at den var sikkert kjekk å ha. Praktisk. Ikke minst å  tørke støv av overflaten, som kjennes ut som en gammal, tørr skalk.

Jeg forsvant inn i klesavdelingen, og ba treåringen hjelpe meg med å kaste klær ut av kasser, slik at jeg kunne få en ordentlig titt på eventuelle skatter. Før jeg kom så langt, hadde en venninne allerede saumfart halvparten, og kjøpt en bluse med nydelige broderier til meg, fordi hun tenkte på meg, og hun holdt en lang kjole med store røde og rosa blomster og en nydelig brosje på brystet, i hendene, og sa: se! Jeg tenkte nettopp på deg! Etter omtrent førti minutters endevending av esker og kofferter, var jeg svett og glad. Jeg gikk derfra med intet mindre enn fem kjoler, ei kåpe, et skjørt (som ved nærmere inpeksjon viste seg å være en shorts med umulig passform) og en bluse i primærfarger. Det var tross alt ingen som hadde kommandert meg til å tømme klesskapet før jeg gikk til anskaffelse av nye klær. -Noe noen sikkert burde gjort.

Da jeg returnerte fra klesavdelingen, vill i blikket, svett og bustete, sto åtteåringen min og gliste (om mulig) enda bredere enn da jeg forlot henne. Jeg vet ikke hva det er med henne og beholdere av ulike slag. I fjor var det små kofferter som gjaldt. I år er det kurver. Lørdag en picnickurv med rom for to flasker (eller termoser, som hun sa) på utsiden. Jeg glemte å tenke på hvor vi skulle oppbevare den, og utbrøt entusiastisk: en picnickurv! Fett! Da vi kom hjem, og det gikk opp for meg at hun mente den kunne stå omtrent mindt på kjøkkengulvet, ba jeg henne snarest og sporenstreks ta den med inn på rommet sitt. Den kunne ikke stå der og slenge, sa jeg. Noe sånt. Mens vaskemaskinen skjulte mine egne kjøp.

Det er mulig det var dråpen. I alle fall tok hun med seg storesøsteren inn på rommet, og ble der en god stund. Jeg rakk å lese en hel del i avisa. Så kom hun ut, svett og ivrig, og lurte på hvor vi hadde søppelsekker. Søppelsekker? Sa jeg. Eh. Har vi det? Ja, sa hun.Ja, på vaskerommet, kanskje, sa jeg. Hva driver dere med?

Det skulle vise seg at de hadde tatt til å sortere saker og ting på rommet. De skulle holde loppemarked selv, sa hun. For det var sikkert noen mindre barn som hadde lyst på barbiedukkene hennes. Og -hesten. Og -vogna. Og veldig mye annet rart. Nå blir det vei i vellinga, tenkte jeg. Her skal bli ordning och reda! I morges, av mangel på bedre ting å ta meg til, begynte jeg selv å se på innholdet i klesskapet mitt med nye øyne. Jeg fant fram en pappeske og heiv unna. Den ble full etter fem minutter. Så la jeg bare resten oppå den fulle pappesken. Så får vel jeg også ha loppemarked, tenkte jeg. Med vafler og boller og brus og pølser. Så lenge det blir vei i vellinga.

Jeg klarte ikke å kvitte meg med den rosa ballkjolen jeg fikk da eg var femten, og som jeg fremdeles, i teorien (men når??? ingen inviterer meg på fester der man kan se totalt koko ut) kan bruke. Det vil si. Den passer. Hvis jeg står. Og hvis jeg ikke danser med armene i været (gitt at jeg ikke ønsker å blotte brystene). Jeg kvittet meg heller ikke med et blått chiffongskjørt jeg aldri har brukt, fordi livvidden er litt for liten, men som er så fint at jeg tenker at hvis kroppen min svinner hen til en sviske, sånn en gang i søttiårsalderen(yeah, right), skal jeg fanden ta meg bruke det. Med en hvit bluse. Og brosje. Og blått, oppsatt hår. Jeg tok dessuten vare på en kjole som er så minimal (bar rygg, dekker såvidt rumpa) at jeg aldri synes det passer å ha den på. Jeg har ikke brukt den siden totusenogseks. Det er seks år siden. Men man vet aldri. Man kan jo plutselig få sprettpupper og et ubendig ønske om å vise trusa på fest. Slikt kan man ikke vite. Dessuten er den veldig fin. Og jeg er ikke førti ennå.

Altså. Slik opprydning. At man aldri lærer. Det som skjer, er jo ikke at det blir ryddigere. Det blir derimot langt mer rot. Det som tidligere var stappet inn i skap, ligger nå rundt omkring, til alles irritasjon. Ja. Helt til det loppemarkedet, da. Da blir det vei i vellinga!