søndag 23. september 2012

Furumo leser Sæterbakken "Ikke forlat meg".

Stig Sæterbakkens roman Ikke forlat meg; ja -bare tittelen får meg til å føle en usalig blanding av forventning og angst, glede og fortvilelse. Jeg sier det bare allerede. Det som de første hundre sidene kan passere som balladen om tapt kjærlighet: kjærlighetssorgens enkle og forlatte verdensbilde, fortoner seg etter endt lesning som et svakt støyende, andtydningsvis disharmonisk stykke musikk. Som et kammerorkester akkompagnert av en nesten hørbar digital bassrytme, som i enkelte partier får kroppen din til å dure, gir deg en dump følelse av ubehag. Kvalme. Mens balladen utspiller seg uanfektet, slik at frasene er gjenkjennelige, og slik at du, mens du leser, føler deg innforstått, klok på det hele, for en kjærlighetssorg har du jo opplevd, at noe himmelropende godt blir avgrunnsdypt vondt har du jo opplevd. Å være ung og usikker har du jo opplevd. Å møte mennesker som endrer synet ditt på deg selv har du jo opplevd. Dette kan du. Dette har du grep om. Helt til du ikke har det, og boka ender opp med å bli et stykke litteratur som endrer noe i din måte å tenke på.

Som forfatteren selv sier: boken er fortalt baklengs. Siden jeg er en mistenksom leser, fryktet jeg at dette ville bli et grep som etterhvert ville virke påtatt, og som ville tvinge fortellingen inn i et mønster den ikke hadde utbytte av. Javel, så starter det med slutten, liksom, hvor viktig er dette for helhetsinntrykket? Javel, så gir det boken en lykkelig slutt ("Og en rystende glede gjennomstrømmer deg, en rystende glede over å være til"). Neivel, så er den ikke så lykkelig likevel, for, som forfatteren sier (not in so many words): du vet at det skal gå til helvete. Du vet at denne lykken er lånt, står for fall, er dømt til en pinefull død. Og at mye kan tyde på at bøddelen er hovedpersonen selv. Er den omvendte kronologien nødvendig?

"Se det for deg. Du er en og tyve år, og du vet at livet ditt er over. Samfunnet er ondt. Alle mennesker er onde. Hadde du hatt en atombombe ville du ikke nølt. Allikevel merker du deg det yrende mylderet ute på gaten. Motorduren. Snakket. Hælklakkingen mot fortauene. Et drønn av utålmodig liv og bevegelse. Sommeren er her! For aller siste gang! (...) Hun, derimot, hun er der ute og tar del i det som skjer, virksom som ingen annen i det livsens sirkus som utspiller seg."

Slik starter boken om Aksel Morander. Synsvinkelen, denne tiltaleformen som dels henvender seg til leseren, dels gir historien et islett av noe hektisk, noe fortalt enten i forbifarten eller i den ytterste desperasjon, i hastverk, fungerer nettopp slik gjennom hele boka. Presens- formen aksentuerer aktualiteten. -Du! Dette gjelder deg! Nå! Masete, kan du kanskje tenke, kunne selv jeg finne på å tenke før jeg leste, før jeg oppdaget at kombinert med Sæterbakkens lyriske språk, gir dette en form som på finstemt, likevel ustemt, vis avstedkommer en gjennom lesningen akselererende foruroligelse. Hvor gæærnt skal dette ende (starte)? Hvorfor, når det er så gæærnt, har jeg en stigende følelse av at det angår meg? Jeg har da ikke blitt utfrosset som femtenåring? Jeg har da ikke drevet med selvskading. Jeg har da ikke uttrykt sjalusi på en slik måte at alt har blitt ødelagt. Neida. Likevel. Måten dette er fortalt på, får meg til å kjenne på mitt eget potensiale. Og det er ikke akkurat noen god følelse, for å si det sånn.

Motsetningene mellom før og nå, mellom Aksel og Amalie, mellom innvendig og utvendig, verden og selvet, skamfølelse og seiersrus, er nettopp det som driver denne fortellingen fremover. Ikke minst motsetningen mellom leserens forventninger, og de redsler som hovedpersonen i omvendt rekkefølge lar leseren ta del i. I åpningen av boka vet vi bare at her er det snakk om en ung mann som har blitt forlatt av en ung kvinne, og at dette avstedkommer en dyp sorg. Vi aner en bitterhet i denne selvangivelsen:

"Nå er eventyret over. Du er tilbake. Du er hjemme igjen (...). Men som resten av livet skal bære med seg et minne om det vidunderlige, et bilde av det aller vakreste, som om han har fått et gløtt inn gjennom en dør, inn til den verden som aldri skulle bli hans, inn til en sal dekket og pyntet til fest, inn til de herligheter som ikke var ment for slike som ham".

Hvem er slike som ham? tenker vi. Hva er det med ham som gjør at han inntar en form for apologisk holdning til sin egen misere? Hva er det med ham som gjør at han ser på kjærlighetsforholdet til Amalie som et eventyr, noe han urettmessig har fått ta del i? Og ikke minst, tenker jeg: hva gjorde at han likevel kastet seg ut i det? Bortsett fra alminnelig ungdommelig kjønnsdrift og forelskelse. Han måtte vel allerede da ha ant at dette mennesket, denne usigelige lykken, ikke var for ham. Var av en annen verden. Tilhørte en annen sorts mennesker. De som hører til i livet. I verden. I livsbejaelsen.




Beretningen om Aksel Morander er beretningen om forskjeller. Aksel og Amalie er en umulig kombinasjon fordi klassebakgrunnen deres er forskjellig. Amalies arkitekt- og kunstnerforeldre representerer en verden av frihet og utfoldelse (Aksel er selv vitne til deres seksuelle frigjorthet under en fest, der moren kliner med en annen dame, og faren kommer rødmusset ut av et soverom med en langt yngre kvinne). Der hjemme, virker det på Aksel, er hvert familiemedlem en autonom enhet, og normene han er vant til hjemmefra, gjelder ikke. Man kan for eksempel komme og gå fra middagsbordet når man vil, og foreldrene oppfordrer ungdommene til å bråke og forandre verden. Noe av det som gjør fortellingen om klasseforskjeller sårere, er at det er Aksel selv som står i veien for å oppheve dem. Han insisterer på at dette er et sted han ikke hører til, og at Amalie representerer en verden i hvilken han alltid vil være en fremmed. En besøkende. Eller en likningsfunksjonær, som han selv uttrykker det. En helt alminnelig gutt som tar del i ualminnelige eventyr, som en blindpassasjer. 

Ikke forlat meg er en beretning om hybris. Aksel dømmer seg selv til ensomhet og avsondrethet. Dommen begrunnes i det overmotet han har utvist så lenge han har trodd han kunne leve lykkelig sammen med den jenta han elsker. Determinismen i fortellingen er ubønnhørlig. Det finnes ingen vei ut. Vi er dømt til å leve det livet vi er satt inn i. Vi er dømt til å tenke de samme tankene. Aksel Moranders tragedie er i denne boka ikke dette: at han er en alminnelig gutt uten større potensiale. Tragedien ligger i at han urettmessig har smakt på det vidunderlige:

"Din forbrytelse, den du nå må sone for, var at du forvekslet drømmen med virkelighet, at du trodde denne vidunderlige nye verdenen tilhørte deg, at alt var kommet for å bli, at det var slik det skulle være fra nå av. Du trodde at det som på et så fantastisk vis var blitt ditt, skulle fortsette å være det. Du snek deg til et liv på solsiden, men ble tatt på fersk gjerning og satt på første tog hjem, hjem til skyggenes dal."

Allerede her, i bokas første del (med den oppløftende og motsetningsfylte tittelen "Døden i juni"), får jeg en følelse av at den som har tatt ham (eller meg, da, hvis jeg skal forholde meg til synsvinkelbruken) på fersk gjerning, er ham selv. Og at dette er de moderne menneskers svøpe, pest, sykdom. Det er ingen andre som tar oss på fersk gjerning. Alt er lov. Alle har rett til et liv på solsiden. Alle enkle jenter og gutter fra landet kan ta seg den frihet å endre sine livsbetingelser uten at samfunnet eller mor eller far eller Gud mukker. Så blir vi selv den som tar oss på fersk gjerning. Den som avslører oss. Den som feller dommer over oss. Våre egne bødler. Og skal vi holde dommedag over oss selv, må vi gjøre det slik tiden forutsetter det, fra nåtid (presens) og bakover. Når vi holder regnskap over oss selv, er det i dette perspektivet. Budsjettet er alltid en fiksjon.

"Og på nytt tar du opp forfølgelsen, som i en film spilt baklengs, gjennom de samme gatene, de samme smugene, den samme parken, over de samme trafikkerte kryssene. Og med gjentagelsen kommer vissheten: dere er på vei inn i fortapelsen"



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Post masteroppgave syndrom*

Våren 2016 fikk jeg den lykkelige beskjed at jeg var innvilget 75% permisjon med lønn i to hele år, for å heve kompetansen min. To år er gåt...