Når det lugger for lærern (rusk i halsen)

Det slår meg at jeg har skrevet et utall blogginnlegg der det skinner igjennom hvor fantastisk fint og flott det er å være lærer. Innlegg der jeg i skjulte ordelag regelrett skryter av hvor mye moro vi finner på, hvor flinke elevene er, hvor utrolig god tone det er i klasserommet. Hvor lekende lett og elegant det hele flyter. Det er på tide å si noe om alle de andre gangene. De gangene det lugger.

Jeg snakker ikke om undervisningsopplegg som går på trynet fordi læreren har forsøkt å gjøre noe nytt. Jeg snakker ikke om unntakene. Jeg snakker om alle de vanlige gangene. De vanlige gangene der læreren har forberedt seg relativt grundig på et lærestoff hun mener det er viktig å formidle på en måte som gjør elevene i stand til å se sammenhenger. Sammenhenger som ikke uten videre kan leses (og læres) ut av de tekstene elevene har til rådighet (i praksis lærebøker i norsk og historie).

Herregud, som det heter på fint. Jeg leste om utvikling av moderne samfunn fra senmiddelalderen. Om svartedauden og boktrykkerkunsten. Om bondeopprør og avviklingen av føydalsamfunnet. Om reformasjonen og utviklingen av kapitalismen. Om oppdagelsen av nye kontinenter, utviklingen av handelsstand, vitenskap, rettsstater, revolusjoner, menneskerettigheter. Munkeordener. Og Ibsen. Mest om Ibsen. Jeg leste om alt dette på nytt, for å forsøke å konstruere en sammenheng der elevene kunne nikke gjenkjennende og tenke: aha! Nå skjønner jeg hva du mener med modernitet. Og på hvilken måte Ibsen i sin essens er en skeptiker, og dermed en tung representant for det moderne.

Det gikk helt fint, det. Jeg snakket kanskje litt lenge, skrev kanskje litt mye på tavla, men likevel. Elevene mine fulgte oppmerksomt med, noterte og svarte villig på mine innskutte spørsmål. Da vi gikk i gang med Peer Gynt i neste økt, kastet de seg over tekstutdragene og hadde kloke ting å si om forskjeller på troll og menneske, hva det vil si å være seg selv nok. Jeg skrelte ingen løk denne gangen. Likevel fikk vi i gang viktige refleksjoner om personlighetens omskiftelighet, og om hva det vil si å "være seg selv". -Hvem er dét, liksom? Èn mente det var sjelen.

Helt vanlig.

Likevel, når alt er vanlig og tilforlatelig og greit, og jeg er forberedt og alt selvsagt er del av en plan vi har tenkt igjennom, og elevene oppfører seg som elever. Likevel. Hender det ikke sjelden at jeg får følelsen av at det der fikk jeg ikke dreisen på, gitt. Det var skurr på linja. Det var rusk i halsen.

Og det er lite som føles så dustete som å ha forberedt seg som en dust, og likevel ende med rusk i halsen.