fredag 19. oktober 2012

Fredagspost med litt filter

Nei, skulle dere ha sett! Da var nok en fredag et faktum, lunsjpølsene og lusjkvissen fortært (et nytt tilskudd i personalromfloraen viste seg å være det som skulle til for å høyne statistikken). Hva, nå? Tenker du kanskje. Jo, det skal jeg si deg. Nå er det tid for fredagspost, denne gangen tilegnet Solveig (du veit hvem du er), fordi hun mente jeg burde slutte å jobbe så mye, slik at jeg fikk oppdatert fredagsposten. Her er uka i punkter, i tilfeldig rekkefølge, både hva gjelder kronologi og topologi.

1. Onsdag lå det ei bok i postkassa mi. Nå leser jeg den og holder pusten. "De stillferdige" heter den, og er skrevet av Bror Hagemann. Perfekt post!

2. En jeg kjenner spurte nettopp om jeg var sånn gress- enke om dagen. Jeg sa ja. Han sa kan man kalle noen det? Jeg sa nei, men at jeg hadde kalt meg selv det da jeg forklarte sjefen at jeg måtte gå tidlig fra et møte. Gressenke?! For et ord. Ja. Men jeg er altså alene med hus og barn og slikt (skjønt, alene.Jeg har god hjelp, altså. Ellers hadde det selvsagt ikke gått. Jeg bor der jeg bor, og har ikke sertifikat). "Slikt" er for eksempel jobb. Man er jo alltid alene med jobb, men siden jeg nå forsøker å sjonglere to ulike jobber, merker jeg fraværet av avlastning ekstra godt. I går kveld sovnet jeg på tastaturet under  skriving. Helt sant og helt koko.

3. Jeg var i avisa i dag. Man kunne riktignok ikke se annet enn toppen på hodet mitt i en folkemengde. Likevel mente en kollega at jeg hadde vært i avisa. Altså selv om det bare var toppen av hodet mitt. Jeg må ha et svært karakteristisk topplokk. Anledningen var olabil-løp på Hvasser.

(kilde: tb.no)

4. Det var strengt tatt forrige uke, men likevel. Jeg var en tur i London. Jeg har vært i London et par ganger før, men sist var for omtrent ti år siden, så jeg kan ikke si at jeg kjenner byen som min egen bukselomme. Likevel er det litt som å komme hjem. Alle mennesker sier "luv" og thank you, please. Bare dét. Og å kunne ligge på tvers i senga uten å tenke på at man kan komme til å  kvele en treåring.

5. Jeg vet ikke, jeg. En gang i barndommen leste jeg i en dagbok jeg ikke skulle lest i. Om meg selv. At jeg var slik og sånn. Jeg ble så forbanna at jeg ikke klarte å la være å plukke opp nærmeste blyant og skrive en kommentar til det vedkommende (som på det tidspunktet satt og spiste middag med familien sin) og si noe om at hun var minst like teit. Jeg var ti år. Nå er jeg åtteogtredve, og blir mildest talt overrasket over at noen har tatt seg bryet med å skrible i mine notater. Mine faglige notater, mind you. Livet i et lærerkollegium overrasker stadig.

6. En elev sa til meg i går: "Marianne, en gang har du ikke hatt høyhæla sko". Bør jeg tolke denne kommentaren som at skoene tar oppmerksomheten bort fra saken (lyrikkanalyse)?

7. Denne helgen skal jeg feire min mormor som fyller skikkelig mange år. Hun er fin. Denne er til henne:



Glad helg, alle!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Post masteroppgave syndrom*

Våren 2016 fikk jeg den lykkelige beskjed at jeg var innvilget 75% permisjon med lønn i to hele år, for å heve kompetansen min. To år er gåt...