Uke seks på søndag

Det snør. Det er søndag. Jeg har vært oppe siden ti over fem, da treåringen var sulten. Og tørst. Og måtte tisse. Det er fint å være tidlig oppe med ungene. De er så trøtte og milde og blide og uthvilte, og vi kan drikke kaffe og se hvordan det lysner utenfor vinduet og høre på p2 og ta livet og søndagen med ro. Noen kan tegne trær med greiner og blader og epler med stilkene rett til værs, mens jeg leser Virginia Woolf og lager oppgaver og skjønner noe, tror jeg, og så ikke skjønner noe igjen. Omtrent som livet selv.

1. Fredag så jeg Sokrates forsvare seg mot Athenerne i Nationaltheatret. Det var en ok forestilling, men jeg var hele tiden redd for at Maurstad skulle snuble i teksten, noe han gjorde innimellom, uten å miste grepet, og uten at det gikk ut over fremstillingen, fordi talen i seg selv er muntlig, og tolererer litt snubling. Han ble dømt til døden likevel. Noe som ikke var så farlig, for enten var døden en deilig, drømmeløs søvn, eller også var den et møte med de andre døde, og dermed en fortsettelse av livet. En slags trøst der, altså.

2. Når læreren i klasserommet lager prompelyder med tunga i stedet for å si for eksempel slutt å tulle og kom til saken, får hun sin egen verbale tilkortkommenhet i ansiktet når eleven som tullet og ikke kom til saken svarer med samme prompelyd. Jeg lo lenge etter det, og tenkte på kommunikasjon og språk og hvilke ville uttrykk vi godtar som ytringer (for eksempel prompelyder).

3. I år har elevene i klassen min gjennomført elevundersøkelsen. Slik elever i alle klasser skal. Jeg øver meg på å slutte å være ironisk og distansert i slike sammenhenger (undersøkelser og obligatoriske skjemaer og blå lapper (ikke spør) og varselbrev). Foreløpig har ikke øvingen ført frem, all den tid jeg ikke klarer å la være å si til elevene at jeg øver meg på å ikke være ironisk, og at jeg egentlig burde si at de må ta undersøkelsen alvorlig, og lese spørsmålene nøye, og svare etter beste evne. Så legger jeg til en forklaring på distansen, nemlig at jeg opplever at den (undersøkelsen) stjæler tid fra for eksempel skrivetreninga, og at den ikke fungerer som noe annet enn et emblem for elevmedvirkning. Å, se! Vi lar elevene uttale seg! Vi hører hva de sier! Når sannheten er at deres rapporteringer om undervisning og læring og mobbing i beste fall resulterer i en eller annen uvirksom kampanje, et og annet kurs i vurdering (hvis vi er heldige), hvilket (hvis vi er heldige) en av hundre lærere forholder seg til som noe annet enn tidstyveri. Nei. Skal man overleve byråkratiseringen, gjelder det å konsentrere seg om detaljene (alle skal ha gjennomført elevundersøkelsen innen uke seks), og lukke øynene for det store bildet.

4. Jeg er ikke så glad i vinteren. Jeg liker best våren og sommeren og høsten. Det er som om fraværet av skjerf og fire lag med plagg åpner muligheter. Likevel registrerer jeg en viss glede over at det er akeføre utenfor porten her. Det er tross alt bare februar. Hvilket menneske i min alder tror på vår i februar? Annet enn i små glimt?

Ja. Det var uke seks. Sånn omtrent.