lørdag 9. februar 2013

Uke seks på søndag

Det snør. Det er søndag. Jeg har vært oppe siden ti over fem, da treåringen var sulten. Og tørst. Og måtte tisse. Det er fint å være tidlig oppe med ungene. De er så trøtte og milde og blide og uthvilte, og vi kan drikke kaffe og se hvordan det lysner utenfor vinduet og høre på p2 og ta livet og søndagen med ro. Noen kan tegne trær med greiner og blader og epler med stilkene rett til værs, mens jeg leser Virginia Woolf og lager oppgaver og skjønner noe, tror jeg, og så ikke skjønner noe igjen. Omtrent som livet selv.

1. Fredag så jeg Sokrates forsvare seg mot Athenerne i Nationaltheatret. Det var en ok forestilling, men jeg var hele tiden redd for at Maurstad skulle snuble i teksten, noe han gjorde innimellom, uten å miste grepet, og uten at det gikk ut over fremstillingen, fordi talen i seg selv er muntlig, og tolererer litt snubling. Han ble dømt til døden likevel. Noe som ikke var så farlig, for enten var døden en deilig, drømmeløs søvn, eller også var den et møte med de andre døde, og dermed en fortsettelse av livet. En slags trøst der, altså.

2. Når læreren i klasserommet lager prompelyder med tunga i stedet for å si for eksempel slutt å tulle og kom til saken, får hun sin egen verbale tilkortkommenhet i ansiktet når eleven som tullet og ikke kom til saken svarer med samme prompelyd. Jeg lo lenge etter det, og tenkte på kommunikasjon og språk og hvilke ville uttrykk vi godtar som ytringer (for eksempel prompelyder).

3. I år har elevene i klassen min gjennomført elevundersøkelsen. Slik elever i alle klasser skal. Jeg øver meg på å slutte å være ironisk og distansert i slike sammenhenger (undersøkelser og obligatoriske skjemaer og blå lapper (ikke spør) og varselbrev). Foreløpig har ikke øvingen ført frem, all den tid jeg ikke klarer å la være å si til elevene at jeg øver meg på å ikke være ironisk, og at jeg egentlig burde si at de må ta undersøkelsen alvorlig, og lese spørsmålene nøye, og svare etter beste evne. Så legger jeg til en forklaring på distansen, nemlig at jeg opplever at den (undersøkelsen) stjæler tid fra for eksempel skrivetreninga, og at den ikke fungerer som noe annet enn et emblem for elevmedvirkning. Å, se! Vi lar elevene uttale seg! Vi hører hva de sier! Når sannheten er at deres rapporteringer om undervisning og læring og mobbing i beste fall resulterer i en eller annen uvirksom kampanje, et og annet kurs i vurdering (hvis vi er heldige), hvilket (hvis vi er heldige) en av hundre lærere forholder seg til som noe annet enn tidstyveri. Nei. Skal man overleve byråkratiseringen, gjelder det å konsentrere seg om detaljene (alle skal ha gjennomført elevundersøkelsen innen uke seks), og lukke øynene for det store bildet.

4. Jeg er ikke så glad i vinteren. Jeg liker best våren og sommeren og høsten. Det er som om fraværet av skjerf og fire lag med plagg åpner muligheter. Likevel registrerer jeg en viss glede over at det er akeføre utenfor porten her. Det er tross alt bare februar. Hvilket menneske i min alder tror på vår i februar? Annet enn i små glimt?

Ja. Det var uke seks. Sånn omtrent.

5 kommentarer:

  1. Og hvordan belegger du dette: "Når sannheten er at deres rapporteringer om undervisning og læring og mobbing i beste fall resulterer i en eller annen uvirksom kampanje, et og annet kurs i vurdering (hvis vi er heldige), hvilket (hvis vi er heldige) en av hundre lærere forholder seg til som noe annet enn tidstyveri."? Det er store ord, å vite hva "sannheten" er mener jeg. Snakker du om skolen du jobber på, eller snakker du om norsk skole? Hvis du snakker om sistnevnte, er jeg interessert i hvilken empiri du baserer deg på her. Du påstår jo faktisk at det ikke skjer at det blir tatt effektive grep på grunnlag av resultater fra elevundersøkelsene.

    SvarSlett
  2. Ja, jeg driver og påstår ting jeg ikke har greie på. Det holder jeg ofte på med i denne bloggen, og jeg kan nok garantere at det ikke kommer til å ta slutt. I mange sammenhenger er det viktig å være etterrettelig og belegge sine innfall og fornemmelser med empiri. Sannheten? Tja. Jeg vet ikke hva sannheten om effekten av elevundersøkelsene er. Men vi kan kanskje enes om at skolen har et problem når jeg som er satt til å gjennomføre den, og som har vært satt til å gjennomføre den mange ganger før, opplever(!) den som (hovedsakelig) et spill, der elevene føres bak lyset. Jeg har jo ikke all verdens fartstid, og har (som du vet) bare vært lærer ved en eneste skole (i særlig utstrekning), noe som kan svekke sannhetsgehalten i påstandene mine. Jeg er selvsagt ikke motstander av at elever skal høres, og kanskje er elevundersøkelsen en måte å høre dem på. Likevel. Når vi leser gjennom spørsmålene blir jeg slått av hvilken definisjonsmakt som ligger i utformingen av dem, og at det her på ingen måte er elevene som setter dagsorden. Kanskje er jeg både uredelig og bastant og arrogant når jeg skriver om dette etter eget hjerte, uten å sette meg inn i noe som helst, annet enn egne vage fornemmelser. Jeg tror likevel de fleste som leser innlegget mitt i sammenheng, eller som følger bloggen min jevnlig, forstår at mine utfall må leses som subjektive. Men. Ja. Jeg snakket om norsk skole. Helt subjektivt, uten empiri. Jeg blir glad hvis jeg tar helt feil. Noe jeg sjelden gjør. Joda. Det siste var ironisk. Men, alvorlig talt: jeg synes flere burde slenge rundt seg med vage, fornemmede sannheter oftere. Jeg slår et slag for dem.

    SvarSlett
  3. Hm. Er det elevene som skal sette dagsorden da? Det kan jo diskuteres. Jeg vet ikke nok om dette jeg heller, men kan i hvert fall fortelle deg at vi i ledelsen på en av dine naboskoler, der jo jeg lobber, diskuterer hva vi skal ta for grep for å bedre på forhold som elevene blant annet påpeker i elevundersøkelsen (å i Elevrådet). Men hva man gjør i resten av landet vet jo ikke jeg heller.

    Det at det ligger definisjonsmakt i spørsmålsstillingen gjelder vel for alle typer brukerundersøkelser egentlig? Eller?

    SvarSlett
  4. UÆÆ unnskyld og/å-feil! Typisk meg altså ... slurvebøtte

    SvarSlett
  5. Og/ å- feil tilgis herved. Tiltak ikke nødvendig.

    Vet det er gode intensjoner, og at folk diskuterer hva som kan gjøres. Jeg har likevel en fornemmelse (mye fornemmelser her, merker (!) jeg)av at det voluminøse ved elevundersøkelsen gjør den mindre hensiktsmessig mtp effekt av tiltak.

    Ja. Det jeg egentlig (kanskje) mener, er nok at brukerundersøkelser er litt ubrukelige.

    SvarSlett

Motivasjon, røde elevkinn og eksterne kommersielle aktører i skole. Og litt Jonas Lie.

 En gang i en ikke for fjern fortid hadde fylkeskommunen jeg var tilsatt i kjøpt en slags kurspakke som skulle bidra til bedre undervisning ...