Heldige, asså!

Jeg skriver ofte om erfaringer fra klasserommet i en lett, humoristisk, gjerne småironisk tone. Jeg er av natur både småironisk og humoristisk (lett? joa, relativt gjennomsnittlig kroppsvekt), så det faller -eh. Lett for meg. I den anledning (humor og småironi) kan mange av de som leser innleggene mine ofte trekke den konklusjonen at det må være fantastisk morsomt å være elev der jeg er lærer. At jeg er skikkelig flink og ser elevene og alt det der. Noe jeg selvsagt prøver å være (mest flink, men av og til morsom også, jeg innrømmer det). Fordi jeg selv ville likt å hatt en flink (og av og til morsom) lærer.

I dag tenkte jeg å bidra med en klasseromshistorie som kanskje kan lempe litt på inntrykket. Mest for å skrive det av meg (det hjelper ofte).

Dels som et resultat av irritasjon over fordommer overfor elevgruppa jeg er lærer for, dels på grunn av godt kollegasamarbeid, dels på grunn av gode erfaringer med lesing av litterære tekster av et visst volum, satte vi i gang et leseprosjekt forrige uke. Vi trykket opp et hefte med noen (relativt) korte tekster av Virginia Woolf, og lot det stå til. I uka som gikk, leste vi "Blått og grønt", samt "Merket på veggen". Elevene jobbet i grupper med problemstillinger knyttet til tekstene, og jeg hadde en opplevelse av at det fungerte etter hensikten: de fikk innblikk i forfatterens spesielle skrivestil, de fikk erfaring med å diskutere ulike sider ved litterære tekster, samt en forståelse for den modernistiske litteraturens vekt på det subjektive. I tillegg til å lese og diskutere, jobbet de med å skrive om både Hamsun og Woolf på sidemålet. Ting hang på greip.

I dag klokka åtte stilte jeg opp i klasserommet med "En uskrevet roman" (fremdeles Woolf), og leste høyt. I omtrent førti minutter. Omtrent uten (irriterende) pedagogiske kommentarer. Da jeg var ferdig med å lese, var alle våkne (mer av høflighet enn alt annet, tror jeg). Noen så litt interesserte ut. Én bød på en kort applaus. So far not so bad.

Jeg delte inn elevene i grupper på tre- fire, og bad dem løse noen oppgaver jeg hadde rasket med meg. Det er hundre oppgaver, sa jeg. Og jeg tullet ikke. Vi hadde funnet noen oppgaver som vi hadde oversatt. Det var niognitti i virkeligheten, men det er så nær hundre at vi kan si det var hundre. Hundre oppgaver om "an unwritten novel". Kom igjen! Her har dere grupperom. Vi møtes noen minutter før lunsj og oppsummerer. Herregud. Jeg skjønte det straks: dette er oppskriften på å ta luven av selv den mest interesserte elev. Og det er nå jeg føler meg som en komplett idiot:

De kastet seg kanskje ikke over oppgavene med den aller største iver, men de satte i gang. Diskuterte og mente og spurte læreren litt, og i det hele tatt. Men det var vanskelig. Teksten i seg selv, volumet på den, tidsrammen, mengden oppgaver. Kanskje hadde jeg også brukt for lite tid på introduksjon og motiverende tilrop, hva vet jeg. Jeg glemte for eksempel det viktigste: å fortelle dem hvor gode de er, og hvor gode de blir av dette som er så vanskelig og uhåndterlig. Jeg var for opptatt med å kjenne etter hvilket bomskudd timene var.

Nei. Onsdag blir det sidemålsskriving og Hemingway. Og tilrop.