torsdag 14. februar 2013

Fra spy til sex.

Tirsdag ettermiddag, etter å ha bestilt mat og vin etter et møte, da maten sto på bordet, særlig etter to munnfuller, spydde jeg. Den var ny. Å sitte på restaurant med et måltid foran seg, og i stedet bli overmannet av en gjennomtrengende kvalme. Da jeg vaklet opp fra toalettene, fikk jeg en kopp te til trøst av servitøren. Jeg tok to slurker. Nå har jeg vært hjemme på sofaen et par dager. Folk rundt meg sier jeg må lytte til kroppen min og være syk når jeg er syk. Nå har jeg lyttet. Jeg har ligget på sofaen og drukket saft, lest litt i Madame Bovary, og sett noen episoder av "Girls", en serie jeg har tenkt jeg skulle se lenge, men som har måttet vike for andre ting. For eksempel et etterlengtet gjensyn med "Six feet under", en annen HBO- serie.

Så. Hvorfor har jeg tenkt at jeg måtte se "Girls"? Bortsett fra at jeg er en veritabel seriejunkie, som ved mange anledninger har tålt både crappy plot, dårlig skuespilleri, søkte konflikter og stereotype fremstillinger av både kvinner, menn og andre kategorier, bare for å ha en serie å synke inn i? Jeg veit ikke. Den ("Den"? -Serien "Girls", altså..) har av mange blitt fremstilt som arvtakeren til "Sex and the city", og selv om det er relativt kult å se damer i tredveåra drikke cocktails og ha sex med ulike menn, hadde jeg ikke det helt store utbyttet av den serien. Carrie Bradshaw hadde nydelige krøller og kjoler. Det var det fineste med den serien, syntes jeg. Det holder liksom ikke.

Hvis det ikke var "Sex and the city"- sammenlikninga, hva var det da som gjorde at jeg trodde "Girls" var noe for meg? Kanskje var det bare all omtalen. At det liksom skulle være unge damer, mer realistiske skildringer av helt nye voksne jenter som prøver å finne ut av sine egne greier. Kanskje var det bare at den er HBO- produsert. HBO har gitt meg mange gode serieopplevelser. Sopranos, Six feet under, Bored to death, The Pacific, True Blood, Game of thrones, Boardwalk Empire. Ogsåvidere. Kanskje var det bare det.

I alle fall. Siden jeg spydde på restaurant og fikk feber i bilen hjem og har vært sjuk de siste dagene, har jeg sett noen episoder av "Girls". I formiddag registrerte jeg at noen mener serien fremstiller jenter sexliv på en gammeldags måte. At den mangler et tydelig budskap.  Eh. Ja. Ikke for å være bakstreversk eller gammeldags eller antifeministisk (noe de som kjenner meg vet jeg ikke er): sex er skikkelig gammeldags. Det er kanskje det mest gammeldagse som finnes. Jeg trenger ikke å forklare ingrediensene, regner jeg med, men sex er noe som har eksistert siden Arilds tid (hvem var denne Arild?). Det forblir gåtefullt for meg hvordan den skal kunne fremstilles som moderne. La meg tenke høyt:

Jenters sexliv presenteres på en gammeldags måte fordi serien knytter den til jentenes ønske om å passe inn i et normalitetsperspektiv. Fordi den knytter sexlivet deres til følelser overfor menn (skikkelig gammeldags. Gi meg Samantha i Sex og singelliv. Sex på dass på utesteder med tilfeldige menn en ikke bryr seg om er mye mer moderne enn sex med menn en bryr seg om). Kanskje har ikke serieskaperne fått med seg at unge jenter i dag bare har sex fordi det er gøy. Eller kanskje har ikke folk fått med seg at dette ofte ikke er tilfelle.

Jentene i serien har sex av ulike årsaker. Hannah puler med Adam fordi hun vil ha noen som bare er opptatt av henne, som tenker på henne, som bryr seg om henne. Og hun er opptatt av å leve opp til det hun tror er hans forventninger til henne, for eksempel at hun ikke skal være klengete, og at hun ikke skal være prippen. Bestevenninna hennes har sex med kjæresten for å være grei. Eller hun har helst ikke sex om hun får velge. En tredje (bohemian british (husker ikke navnet)) later til å ha vært med på litt av hvert, og har sex med eksen sin for å straffe ham for å ha dumpet henne og ha forlovet seg med en gammel (!) dame på 38. Den fjerde, Shoshanna, er jomfru. Hun er jomfru. Hun er over tjue og jomfru. Hva??? Lever vi ikke i 2013? Har ikke alle jenter selvstendig, vill, frivillig sex uten følelser allerede i sekstenårsalderen?

Når jeg har ligget på sofaen og konsentrert meg om å ikke spy, har jeg rukket å se seks episoder. Jeg liker dem. Kanskje er det litt overtydelig at de ulike rollefigurene skal representere ulike "typer". Kanskje er det ikke all verdens kontroversielt. Kanskje var det heller ikke meningen å forsøke å fremstille jenters sexliv i gjennomsnitt. -Hvorfor skulle man dét? Jeg liker at Hannah er så vanlig. Jeg liker vennskapene som fremstilles. Jeg synes det er morsomt og fint og av og til litt rørende. Omtrent summen av de kravene jeg stiller til en drama- fjernsynsserie. For å kunne innfri disse kravene hos meg, må dialogene og konfliktene være troverdige, skuespillerne gode (noen er bedre enn andre her, som alltid).

Så til kjernen: har serien et budskap? Hallo? Har serien et budskap? Et budskap? Jeg vrir meg unna. Kan man kritisere en fjernsynsserie for ikke å ha et budskap? Tja. Sex and the city? Hva var budskapet? Høye hæler, strutteskjørt og dry martinis ispedd et og annet kn*ll, samt et langt, komplisert kjærlighetsforhold. Jeg har problemer med å destillere et klart budskap ut fra den ingredienslista. Hva er budskapet i "Sopranos"? Etter siste scene å dømme, at familie er viktig, men ikke overvinner alt? Kanskje mener ikke Viken (som etterlyser budskap) egentlig "budskap". Kanskje mener hun at serien mangler noe annet? En edge eller en tydeligere kontroversiell profil.

Det er mulig. Jeg må likevel innrømme at jeg ikke ser på hvilken måte Carrie og damene representerte noe mer kontroversielt eller feministisk. Hvis feminisme handler om at "Sex burde være bare gøy fra nå av", synes jeg den begynner å nærme seg noe veldig virkelighetsfjernt. Sex blir vel aldri "noe" man tilfører livet sitt, nærmest som en ny duft eller som et eller annet tilfeldig nytelsesmiddel. Sex kommer alltid til å være knyttet til kompleksiteten i forholdet mellom mennesker. Noe jeg synes serien "Girls" gir et relativt realistisk bilde av.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Løksuppe og masterinnspurt

Det er nøyaktig femten dager til jeg leverer masteroppgaven min. Arbeidet har lenge vært en thriller der jeg liksom er helten, da, og skurke...