Vårens rareste eventyr

Da jeg var ung (det er lenge siden elever trakk på smilebåndet av at undertegnede ytret frasen "da jeg var ung"), var det saker. I tredje gym (vg3) kunne man komme opp til muntlig eksamen. Hvis man var uheldig. For muntligkarakteren var ellers ikke så vanskelig å håve inn. Det gjaldt bare å sitte ytterst på stolen og rekke opp hånda og si ting, nesten hva som helst. Da fikk du fem. Hvis du rakk opp hånda og sa hva som helst dobbelt så mye, fikk du seks. Sånn var det, og det var grei skuring, lissom. Sjøl kunne jeg ikke noe for det. Jeg holdt på med håndsopprekning i så stor grad at jeg sikkert var skrekkelig irriterende for medelever. Likevel ble det bare en femmer. Nok om meg. Jeg kom ikke opp til muntlig eksamen. Det var engelsk på ungdomsskolen (det holdt å ha språkøre for å få "S"). Så mellomfaget i teatervitenskap omtrent ti år etter. Herregud, jeg var nervøs. Så nervøs at jeg tok på briller jeg ikke trengte, for liksom å ha en slags vegg mellom meg selv og sensor.

Altså. Det var fint å ikke komme opp i tredje gym, særlig i norsk, for det var liksom bare tre års pensum, og sensor kunne visstnok spørre om alt fra norrøne kasusbøyninger til Olav Duun. Hva mine medelever som var oppe i norsk muntlig husker om Duun og Undset og Akussativformer i dag, kunne jo vært interessant å vite (hallo! det er tjue år siden vi var russ!). Det aner meg at det ikke er stort. Det har lenge også ant skolefolk, og resultert i en annen muntligeksamensform enn "pugg-og-spy" som det heter på folkemunne. Nå skal elevene forberede seg i åtteogførti timer på en innledning om et gitt tema. De skal formulere en problemstilling, og forsøksvis svare på den på en tidsramme på inntil ti minutter. Innledningen skal ta i bruk tekstgrunnlag (litterært eller ikke). En mer "skolsk" utfordring skal en lete lenge etter. Som om ikke dette var nok, skal ikke innledningen vurderes. Altså. Je je. Elevene skal forberede den, de skal holde den, men den skal ikke vurderes. Nei. Det som skal vurderes er "den faglige samtalen" etterpå.

For et par dager siden (i tolvte time) ble vi ved min skole gjort oppmerksom på et skriv som var gått ut fra utdanningsdirektøren i fylket i januar i år. Skrivet beskriver hvordan samtalen mellom faglærer (sensor 1) og ekstern sensor (sensor to) skal gjennomføres. Der står det å lese at i de tilfeller der elevene produserer egne problemstillinger, skal faglærer godkjenne problemstillingene innenfor veiledningstiden på to timer. Kandidaten skal altså, før han eller hun har repetert og satt seg inn i temaet for innledningen, måtte lande en endelig problemstilling, slik at andresensor skal kunne stille forberedt til eksaminajonen. Unnskyld, fagsamtalen.

Å, herregud, det skurrer. Alle som har et snev av akademisk erfaring vet at problemstillinger blir bedre når de er tygget, svelget, tygget, svelget, tygget, svelget og tygget igjen. Likevel krever vi at elever med minimal akademisk erfaring skal kunne produsere brukbare problemstillinger på et par timer. Henger dette på greip? Henger det på greip at elever som ellers, i timene, ikke nøyer seg med å sitte ytterst på stolen, rekke opp hånda og si et eller annet, men drøfter faglige problemstillinger som om de oppdaget dem selv, nå skal måtte produsere korte foredrag der de ikke får vist brøkdelen av kompetansen sin, men må safe for å svare på en allerede godkjent problemstilling? Når det har gått så langt, tenker jeg en like gjerne kan gå tilbake til gammel ordning. Kom inn i eksamenslokalet, trekk et tema, snakk til du stuper, svar på spørsmål til du stuper litt til.

Hvem eier eksamen? Eleven. Hvem stjæler den?