Litteratur som anfall. Les og bli urolig.

I Linda Boström Knausgårds lille novellesamling Grand Mal møter jeg ulike kvinner i gjenkjennelige situasjoner, presentert i et språk og en tone som gir tekstene et truende preg. Virkelig truende. Som om alt, hele livet, hele selvet, stadig står på spill, og det gjelder å redde seg inn i roen. Det enkelte menneskets store ensomhet klinger både i grunntonen og i alle språklige variasjoner. Perspektivet er det lille barnets, den unge kvinnens, småbarnsmorens.

Når jeg leser disse tekstene, er det som om jeg skyves inn i en risikotilstand. Forfatteren minner meg på hvor skjørt alt er, hvor lite som skal til før overflaten slår sprekker, og vi mister oversikt og kontroll. I en av tekstene går hovedpersonen inn i en bruktforretning for å kjøpe et bilde. Når hun finner ut at det ikke er til salgs, at det ikke kan bli hennes, oppløses hun i gråt, og får trøst av den gamle butikkinnehaversken:

Jeg gråter over alt sammen. Ensomheten som jeg ikke orker å vedkjenne meg., drømmene hvor jeg går rundt i mørket og leter etter ting som ligger spredt på motorveien som etter en ulykke. Redselen for alt. For å ta telefonen. For å forsvinne og bli borte. Bildet som skulle bli begynnelsen på noe. Noe bra og sant. Det skulle utgjøre en forskjell. 

Angsten for å forsvinne og bli borte, at de nærmeste skal forsvinne og bli borte, og fascinasjonen over det samme, går igjen i mange av tekstene i boka. Det gir seg ofte uttrykk i at hovedpersonene reiser bort, i skillet mellom bylandskap og skog/ sjø. I novella Broren min møter vi den lille jentas angst for at storebroren skal forsvinne når hun ikke lenger kan se ham:

Han blir mindre og mindre til han nesten bare er en prikk lengst borte på stranden. Mamma drar meg i armen og sier at nå må vi dra før det blir for mye kø på veiene og jeg ser inn i ansiktet hennes og ser kun rolige rynker og det skjeve smilet, ingenting som sier at broren min ikke er der. Hun stryker meg over kinnet og fører meg mot bilen og jeg lukker øynene hardt og ser broren min få feste på stranden og bli større og større. Han løper med en stor gren i hendene og nå ser han i min retning. Så kaster han grenen flere meter ut i havet.

Foreløpig har jeg lest omtrent halve boka, på bussen, leende, rørt, gråtende, urolig. Bøker som gjør meg urolig er verdt en anbefaling. 

(På et pressebilde har forfatteren dessuten på seg en kjole som er identisk med et av mine loppekjøp)