Modus anormalus vulgaris

Her en kort sommerrapport:

Sand i fugene mellom flisene på badet
Sand mellom dolokk og skål
Sand i solkremen
(Noe som gir gratis peeling, hvilket resulterer i ekstremt glatt hud, noe som må karakteriseres som positivt, selv om man må innrømme at karakteristikker og dømmekraft generelt er noe redusert, to og ei halv uke ut i ferien)

Kaffe ad infinitum
Kaffe mens jeg registrerer at løvtrærne vaier på en helt spesiell måte her ute ved havet.
Kaffe mens jeg lurer på om jeg kommer til å savne den løv- vaiinga når vi flytter til innlandet (folk fra Nøtterøy vil kanskje motsette seg at de bor i innlandet, men likevel).
Kaffe mens jeg leser vanskelig engelsk.
Kaffe i pausene fra pakking.
Kaffe på stranda (som om mora til en fireåring kan sitte stille på stranda og drikke kaffe).
Sand i kaffen.

Sølv på vannet.
Sølv på vannet i Vrengensundet en bussmorgen.
Sølv på vannet i Røssesundet en bussettermiddag.
Sølv på vannet. Hele tida. For sola skinner. Faktisk.
Vannet, altså.

Sanda, altså.
Sand i håndklær, truser og vaskemaskin.
Sand i boka.
Sand i senga.

Sang til frokost.
Sang etter frokost.
Sang: lillebror synes det er så trist, Bolla pinnsvin, jeg er en liten spurvelurv som heter pipipola, nå sitter jeg på taket ditt og kikker ned på jorda.
Sang når spurven kommer for å tigge softis- kjeks.
Sang. Alle. Vers. Fireåringer tar sang og vers på alvor.

Havet.
Himmelen over sommeren.

Som alltid: tvil om hvorvidt jeg virker til skolestart.