Hva skolen kan gjøre annerledes. On request.

Mitt forrige innlegg om den vulgariserte formen for foreldresamarbeid som brer om seg i landets grunnskoler oppnådde, i denne sammenhengen, kolossal popularitet (mange leste den) og respons (to lesere kommenterte). Nød lærer naken kvinne å spinne, og da den siste kommentatoren utfordret meg til å skrive noe om hva jeg mener skolen bør gjøre, spinner jeg videre i dette innlegget. Jeg må ile til og innrømme at jeg, på tross av mitt engasjement, min pedagogiske utdanning, min erfaring som lærer og forelder, aldri har hatt skoleleder- skoene på, og at det følgende bør leses som et innspill fra pedagogen og mammaen (- pedagoger skal man jo høre på, det sier både Erna og Kristin. De som ikke hører på mora si, får høl i tenna. Det har Egner allerede vist i sitt pedagogiske mesterverk om tannhygiene). Sånn. Når dette er avklart, fyrer jeg bare løs:

Det er gode grunner til at lærerutdanninga består av komponentene "fag", "pedagogikk" og "didaktikk". Innsikt i faget en underviser i er viktig ("fag"). Innsikt i hva som fremmer læring hos den enkelte er viktig ("pedagogikk"). Innsikt i ulike måter å teknisk bygge opp undervisningsøkter er viktig ("didaktikk"). Den siste tiden har vi sett en (politisk?) tendens til at innsikt i faget (antall studiepoeng i undervisningsfag) fremheves som lærerens viktigste våpen i den daglige kampen for elevenes læring. En slik ensidig konsentrasjon om én av de tre faktorene, mener jeg er både uheldig og irrelevant. En hver som har erfaring med skole (praktisk talt alle, enten som elev eller lærer), vet at både organisering, faglig innsikt og innsikt i psykologiske og sosiale mekanismer i ei gruppe og hos den enkelte, er like viktige dersom læring skal oppstå. 

Å være en god pedagog, er å alltid spørre seg: hva lærte elevene mine nå? Hva hadde jeg tenkt at de skulle lære? Hvordan kan jeg bruke den pedagogiske innsikten min i min egen praksis? Hva skjer med Per og Lise hvis jeg organiserer undervisninga slik eller sånn? Blir de trygge? Blir de glade? Blir de klokere? Får de lyst til å lære mer? Utvikler de selvstendighet og selvtillit, eller var denne timen med på å bygge dem ned? Skulle jeg tatt mer varsomt i Ola? Skulle jeg vært tøffere med Inger? Skulle jeg stilt høyere krav til enkelte elever, fordi de er trygge nok. Hva kan jeg gjøre for å få den enkelte elev til å våge å gå inn i den læringsprosessen jeg vil at hun skal gå inn i? 

Å være lærer er en vanskelig oppgave. Altså. Bare det faktum at du skal, hver dag, time etter time, stå overfor fulle klasserom og gjennomføre undervisningsopplegg. Den oppgaven er så kompleks, og krever så mye av læreren rent personlig, at jeg av og til (særlig etter mange uker ferie) lurer på hvordan i all verden det går til. Hvordan det er mulig, rent fysisk. Hver eneste time er en premiére, og du har ikke hatt generalprøve, annet enn i ditt eget hode, bare sjelden får du applaus, og forestillingen er full av tekniske problemer som du må løse underveis. I tillegg skal du vite hva du driver med. Jeg blir helt rørt av å tenke på hvor mange lærere vi er, som står i denne i og for seg umulige oppgaven hver dag. For ikke å snakke om at de aller fleste av oss er skikkelig glad i jobben vår. 

Skolepolitikere og skolelederes viktigste oppgave er å legge til rette for at lærerne skal være så gode pedagoger som mulig. Det betyr at de må få tid og rom til å reflektere over pedagogiske problemstillinger, til å snakke sammen om den timen som gikk til helvete, til å spørre hverandre om råd, til å tre støttende til i hverandres undervisning og planlegging. Skoleledere og -politikere må huske at pedagogikk er et fag som krever kontinuerlig refleksjon, og de må vite at lærerens daglige arbeid er så fullt av forberedelser og etterarbeid og møter, at dersom man som leder ikke tar det pedagogiske arbeidet på alvor, suges det opp av alle praktiske gjøremål. Nei, jeg har ikke tid til å tenke over om det jeg gjør nå har noen positiv effekt på læring, for jeg må kopiere og skrive om halvårsplanen og produsere vurderingskriterier og legge det på its og onenote, og jeg må sende varsler og forberede meg. Til den timen jeg ikke har fått tid til å tenke over om kommer til å ha noen som helst effekt.

 Folk som driver skole må vite at lærerjobben er så krevende at de viktige pedagogiske spørsmålene fort slipes vekk fra lærerhverdagen, og en står igjen med en autopilot, som tilfeldigvis kan være slett eller god.

Hva har dette med foreldresamarbeid å gjøre? Med ukeplaner og gloseprøver og uketester og underskrifter og markeringspenner og påstander om oppnådde læringsmål som skal krysses av i ukeplanen? Alt. Et lærerkollegium som stimuleres til å videreutvikle pedagogisk tankegods gjennom egen praksis, vil aldri slutte å spørre seg: hvor formyndersk er det klokt å være overfor foreldre? Hvordan kan vi best få til god læring i samarbeid med hjemmet? Er det sikkert at denne avkryssings- trenden fungerer etter hensikten? Hvordan fungerer kravet om underskrift på elevene? Bekreftende? Skremmende? Bør vi revurdere hvordan vi formulerer oss i ukeplanene, både med tanke på elevene og foreldrene? Hvis vi ønsker at foreldrene skal være positive, kan det hende vi må velge en annen strategi? Hvis rektor sier at jeg skal gjøre slik eller sånn, må jeg alltid godta det? Har ikke jeg, i kraft av min pedagogiske utdanning, en stemme som er verdt å lytte til når nye rutiner skal innføres ved skolen?

Hva skolen kan gjøre annerledes: i stedet for å opptre som kontrollører av lærerne: let etter, og finn, måter å dyrke frem den gode pedagogikken. Gjør lærerne stolte over å være pedagoger, og lytt til dem. Da tror jeg elevene vil oppleve det samme i klasserommet: raushet, tillit og rom for refleksjon og læring. -Kan det være så vanskelig, da?