søndag 10. august 2014

Veien til streik er brolagt med gode intensjoner

Sommerferien er over. Om noen timer og ei natt. Da begynner jeg på jobb igjen. I sommerferien rekker jeg å fordøye hektiske eksamensuker, heftige fagdiskusjoner, pedagogisk debatt og egne kjepphester. Jeg rekker å tenke på andre ting, som hvorvidt frokosteggene skal være kokte, porsjerte eller stekte, på hva vi skal legge på grillen, sandaler eller flipflops. En sporadisk løpetur. Sove i telt eller under åpen himmel. Slike ting. Og når sommerferien er over, blir jeg grepet av angst. Hver eneste august. Angst for om jeg kan ha sluttet å virke under den åpne himmelen eller et sted i bunnen av halvliteren eller under engasjert krabbefiske. At jeg har glemt eller forlagt det som trengs for å fungere med elever. Ja, jeg er lærer, og i morgen slutter sommerferien.

Som regel starter året med planleggingsdager. Jeg har fått en epost fra lederen min om innholdet i planleggingsdagene i år, fem i tallet. Starting tomorrow. Bare at i år starter jeg arbeidet med en ny arbeidsgiver. Fagforeninga. Utdanningsforbundet. Jeg er tatt ut i streik, og starter arbeidsåret med å stå utenfor arbeidsplassen min, i stedet for å gå inn og samarbeide med kolleger om utviklingsplaner, undervisningsplaner og skolestart. Ironisk nok er "samarbeid" selve kjernen i konflikten som denne gangen har ført til at jeg likevel ikke kan starte skoleåret med samarbeid.

Det er skrevet mye om lærerstreiken, og jeg registrerer at de fleste jeg snakker med, de fleste kommentarer og kronikker og ledere og whatnot jeg leser, har sympati for denne streiken. Det er ikke vanskelig for folk (og foreldre) flest å forstå at lærere må ha tid til for- og etterarbeid mens elevene er på skolen. Det er skrevet avisside opp og twitterkontoer ned om arbeidstid, som på pedagogisk (man er da lærer) vis forklarer hvor mye lærere jobber. Alt vi må gjøre. Og det er jo sant, vi jobber og må gjøre skikkelig mye, det kan det ikke være noen tvil om. Likevel er det ikke derfor jeg går inn i streiken med glød og engasjement. Det er i alle fall noe mer.

Alle fast ansatte lærere i landet har, eller er i ferd med å ta, pedagogisk utdanning. Alle som utdanner lærere, alle som har med utdanning å gjøre: politikere, stortinget, utdanningsdirektoratet, statsministeren, regjeringen, kongen, fanden og hans oldemor, alle. Absolutt alle er, uttalt eller ikke, enige om at pedagogikk er et fag man skal beherske for å være en profesjonell lærer. Pedagogikken gir lærerne redskaper til å møte enkeltelever, elevgrupper og faget sitt på måter som får læring til å skje. Lærerne er profesjonelle pedagoger. Nå vil arbeidsgiverorganisasjonen hugge dette i stein: skoleledere og rektor skal styre lærernes tid. Sørge for at de fungerer som pedagoger. Kalle lærere inn til møter i arbeidstida. Få ting til å skje. Dette er jo gode intensjoner. Svært gode: vi skal sette deg i stand til å være pedagog, gjennom samarbeid. Ironien, det mange av oss oppfatter som mistilliten, ligger jo i at alle lærere allerede er profesjonelle pedagoger. I motsetning til mange av skolelederne. Man må nemlig ikke være pedagog (verken god eller dårlig) for å bli skoleleder.

For meg vil det bli vanskelig å fungere i en skole, i et system, som mener fagfolk (pedagoger) trenger ledere (noen ganger pedagoger, noen ganger ikke) for å bli motivert til å samarbeide med andre pedagoger om god praksis og læring. Dette trenger jeg: tid og tillit. Og en timeplan som gjør det mulig for meg å  kalle inn til møter med kolleger. Som setter meg i stand til å gjøre både for- og etterarbeid på arbeidsplassen sammen med kolleger som utvikler meg som lærer. Sammen med. Samarbeid. Jeg trenger skoleledere som oppmuntrer meg til å ta sjanser, til å lære mer, til å våge mer i klasserommet. Jeg trenger et skole- Norge som er på lag med meg når jeg prøver ut nye måter å vurdere på, nye måter å undervise på, nye måter å engasjere elevene på. Jeg trenger vind i ryggen. KS- vinden har denne våren og sommeren vært en frostbitt motvind fra et sted sola ikke skinner. For dette er budskapet:

Du sluntrer unna. Du  vil ikke bidra til fellesskapet. Du vil lukke klasseromsdøra og privatpraktisere. Du vil ikke sitte på fellesmøter og se powerpointer. Du vil ikke smile og være positiv. Hvis vi ikke passer på, vil du bli sur. Du sutrer. Du syter. Du klager. Du vil ikke samarbeide og gjøre norsk skole til verdens beste skole. Det vil vi, og det skal du. På vår måte. Mistenksomheten fra arbeidsgiverorganisasjonen overfor landets lærere er ikke bare ubegrunnet. Den er usann. Den er frekk. Den er (ironisk nok) upedagogisk. Dette vet nemlig alle pedagoger: for å få noen til å utvikle seg, enten de er elever eller lærere, er tillit en forutsetning. Eleven må ha tillit til læreren. Læreren må ha tillit til lederen. Jeg går ut fra, og forutsetter, at lærernes arbeidsgivere omgående tar seg en runde i skammekroken, og begynner å utforske på hvilke måter tillit oppstår. Arbeidstidsforhandlingene har vist at de har en lang vei å gå. Eventuelt lav grad av måloppnåelse.


2 kommentarer:

  1. Godt skrevet, Marianne! Enig! Jeg kommer til å sitere deg i morra!
    Hilsen Børre J. - rektor og pedagog :-)

    SvarSlett
  2. Så fint å bli sitert! Takk! Og har du blitt rektor? Heldige lærere! Og elever :-)

    SvarSlett

Post masteroppgave syndrom*

Våren 2016 fikk jeg den lykkelige beskjed at jeg var innvilget 75% permisjon med lønn i to hele år, for å heve kompetansen min. To år er gåt...