onsdag 6. mai 2015

Tett på (-ish) og åpen (-ish) i et nært samspill (-ish). Etikk og retorikk (og litt erotikk) i skoleforvaltning.

I min midlertidige tilværelse som sykepleier for febrilt (feverish) barn, med alle inneværende elevtekster ferdig lest og vurdert, oppstår det et rom for ettertanke- eller det som i skolens styringsdokumenter ofte kalles "refleksjon over egen praksis". I det daglige foregår denne aktiviteten ofte i samtale med kolleger. Her jeg sitter omgitt av tomme kaffekopper og halvspist frukt, har den daglige samtalen utartet til en indre monolog. Først spørrende og utprøvende (man er da ikke bastant), siden frustrert. Da klokka nærmet seg 14.00 i dag, var den vokst til en fullmoden tordentale. Jeg vurderte om jeg skulle formulere den i skrift her, men som man vet, har begrepet "lojalitet" fått en undertone av "servilitet" i skolesammenheng den siste uka, noe som gjør at selv jeg- som sitter her og tordner helt for meg selv og er så tøff at det ryker ut av øra på meg- trekker meg. Nesten. Og velger å skrive om å være tett på, åpen og i et nært samspill i stedet.

Ish.

Disse  begrepene har jeg lånt fra skriftliggjøringen av et kompetansehevingsprogram initiert av KS. Det heter "Den gode skoleeier", og skal sette kommunepolitikere og kommunalt ansatte i utdanningsavdelingene i stand til å bli enda bedre skoleeiere. Da må de være åpne, tett på, i et nært samspill. Gudskjelov har Vestfold fylkeskommune allerede vært gjennom dette programmet, kunne jeg lese, så her er åpenheten allerede på vei til en skole nær meg. I et nært samspill med tett på. Ish. 

For en halv time siden stilte jeg følgende spørsmål til klassen min, som har hatt heldagsprøve i matematikk i dag, på nett: "Har dere overlevd dagen?". "Ish" -svarte én elev. Det har jeg lært fordi jeg har snakket med dem. Ordet, altså. Ordet "ish" tilsvarer det norske suffikset "isk", men det er kanskje lettest å si at det betyr "på en måte". Overlevde på en måte. Overlevde- ish. Å snakke med elever er en måte å være tett på. Ish. I samspill. Åpen for andres verden. Verden er virkelig helt annerledes for en mann på tjue enn for ei dame på førti. Sann mine ord!

Det er noe rørende med systemene som bygges opp rundt skoleforvaltning. Noe naivt. Noe anelsesløst, hadde jeg nær sagt. Nå er kanskje ikke forvaltningen stedet eller tiden for å ane seg frem til løsninger. -Eller hvorfor ikke? Det hviler noe uvitenskapelig og uforskningsmessig over alle powerpointer og programerklæringers "(sentral) forskning viser at" -ergo, benytt dette skjemaet i din virksomhet. Også. Som i Oslo. Eller som i Sogn og Fjordane. Eller som i Finland. Som ved en magisk logikk der Mor Nille plutselig ikke er Mor Nille lenger, men en sten som ovenikjøpet kan fly, skal nå skole- Norge reise seg som dominobrikker i baklengs film. Vi må bare lese noen dokumenter, høre noen foredrag, gjennomleve noen powerpointer først- med de magiske ordene "hoc est corpus filius" (hokus pokus filiokus), nå oversatt til "tett på og åpen i et nært samspill".

Dette trylleformularet er en retorisk fest. Det kan i prinsippet romme semantisk betydning i alle sjatteringer på en skala fra digitale kommunikasjonsplattformer til samleie. Vi kan antakelig utelukke sistnevnte betydning. Likevel. Hva betyr det å være tett på og åpen i et nært samspill med noen i skolesammenheng? Det er dette åpenbare tolkningsrommet som virker oversett når skoleeiere søker å gjøre skolen om fra en helt vanlig skole til en flyvende sten. Det er noe som ikke anes. Det er noe som glipper. Slikt kan skje når tilliten mellom magikeren og magikerens gjenstand (aka skoleeieren og skolen) forvitrer. Når jeg tenker meg om er ikke denne anelsens mangel spesielt rørende. Naiv, kanskje, men: i anelsens mangel har fyren med hoven sin beste angel. Det skal du ane! Sier knappestøperen til Peer Gynt der han fortvilet bakser med identitetsspørsmålet i siste akt. Ane, sier du? Pøh! "Tett på og åpen i nært samspill". -Reine ord for penga!

Ish.

Jeg skulle jo ikke skrive om dette. Jeg skulle skrive om åpenhet på ordentlig. Om den åpenheten som utsetter folk for risiko. Ikke utlagte møtereferater, endeløse delte dokumenter, tilslørende formuleringer i powerpointer. For jeg tror det er en annen åpenhet som fører til utvikling. Hos elever, lærere, skoleledere og skoleeiere. 

Denne uka har jeg lest mange elevtekster. Elevene skriver. Det er åpenhet. Det er å by på alt man er, alt man kan, alt man vil, alt man håper, alt man drømmer, alt man mestrer. -Selv om (og dette er viktig!) man ikke er helt sikker. Selv om det innebærer risiko. Selv om man bare aner konturene av den utviklinga det kan føre til. En slik åpenhet forutsetter full tillit. Å nevne åpenhet og samspill er ikke det samme som å skape det. Den åpenheten en skoleeier eller skoleleder eller lærer er ute etter, skal hun selv by på. Hvis ikke kommer steinen hennes aldri til å fly.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Post masteroppgave syndrom*

Våren 2016 fikk jeg den lykkelige beskjed at jeg var innvilget 75% permisjon med lønn i to hele år, for å heve kompetansen min. To år er gåt...