Romantikken og samtida.

Forrige uke var det Kielland og Skram. Denne uka blir det Wergeland og Welhaven. For nostalgikerne blant oss fremstår norskfaget i den videregående skolen som en sikker havn. Ibsen, Hamsun, Aasen, Vesaas, Undset, Snorre og Håvamål. Dette er en digresjon, fremprovosert av en pågående debatt om ferdigheter vs litterært innhold i norskfaget. Det jeg egentlig har på hjertet, det min stormende lærerhjerne denne vidunderskjønne vintersøndagen er fylt av, for ikke å si oversvømmes av, er tanker om romantikken. Romantikken som åndsretning og litterær periode i Europa og Norden på 1800- tallet, og hva ved dette tenkesettet, for ikke å si denne verdensanskuelsen, som har overlevd de siste knappe to hundreårene. Det bruker å være en farbar vei for tanken før den manifesteres i en aktivitet for attenåringer. Hva ved romantikken kan de allerede?

Da tenker jeg ikke på Wergeland og Welhaven. Står du overfor tredve attenåringer og spør om de vet noe om Wergeland er det alltid en eller to som ikke har en dråpe norsk-angst i blodet, og som kaster seg uti en redegjørelse for den bitre strid disse sto i. For dette har de sett før. Nærmere bestemt på ungdomsskolen. Wergeland ditt og Welhaven datt. Bevares. Dette er relevant kunnskap. Likevel. Jeg forsøker ofte å vekke romantikerne i dem på andre måter enn gjennom tabeller (nei, det stemmer. har ingen videre didaktisk tro på tabeller. Jeg har en slags trassig forakt for tabeller.). Hvilke romantiske tendenser mener jeg så har overvintret gjennom hele 1900-tallet og klart seg godt helt inn i vår tid?  

Vanskelig å svare på i en håndvending, og uten å se for stort på det. Som en vis mann en gang sa: hvis alt er romantikk, er ingenting romantikk. Eller noe sånt. Jeg kunne for eksempel starte med 

1. Idéen om at kunstnere og forfattere er genier.

Den er enkel. Det er ikke uvanlig selv i vår tid å gå ut fra at bak ethvert stort kunstner- eller forfatterskap, sitter et menneske med helt spesielle åndelige evner. De er følsomme einstøinger som ikke nødvendigvis gjør seg i selskapslivet. De er i besittelse av noe. Noe ubestemmelig. En x-faktor. Dette ubestemmelige er ikke tilgjengelig for vanlige dødelige gjennom for eksempel opplæring. Det er nærmest noe en er født med. Et lodd i livet. Slik både far til Asle og Asle selv i Jon Fosses Andvake er spelemenn. De fisker for å holde liv i familien, men spelemenn, det bare er de. Det er sånn det er. Ikke noe å få gjort med det. Denne idéen er så levende i vår tid, at det er svært vanskelig å overbevise 18-åringer med lav skriveselvtillitt om at det faktisk er mulig å tilegne seg ferdigheter i skriving uten å være født med det. It. X-faktoren. De tror kanskje ikke at kunstnere og forfattere har en umiddelbar tilgang til verdensånden eller noe slikt, men noe er det. Som de har tilgang til. Som vanlige mennesker ikke har. En følsomhet. En lydhørhet. Sånn kan selv mennesker i gjennomregulerte 2016 tenke. Kanskje særlig i gjennomregulerte 2016.

2. Forestillingen om at den materielle verden er uttrykk for noe bakenforliggende.

18- åringer tenker ikke nødvendigvis på Platon. Eller på intrikate språklige bilder. Likevel har vel menneskeheten sjelden sett en verden så preget av tegn. En facebookprofil eller en instagramkonto er eksempler på sosiale medier. Javel. De er også billedlige uttrykk som daglig tolkes og forstås som noe mer. Noe annet. En idé eller et ideal. Deling av naturbilder i slike medier nærmer seg en egen sjanger. I disse tider pastellfiolett vinterlys over vann eller vidde. Hashtagg vakkert, hashtagg elskerdenneutsikten. Det er måneskinn og tunge grantrær så det holder. Og det likes. Men man må ta seg i akt. Deler man for mange bilder av familien med appelsin på skitur, eller for mange bilder av lekkert dandert middagsmat, interiøroppsatser, dagens outfit, for ikke å snakke om selfies, står man i fare for å oppfattes som falsk. Selvopptatt. Opptatt av likes. Slikt likes ikke i en estetisert sfære der subtilitet er en dyd. En skal bare ane hvilket dypt interessant og fascinerende menneske som står bak de visuelle og verbale tegnene. Det uutsigelige. For noe er det der. På motsatt side av skyggebildene som flimrer over skjermene vi bøyer oss over på bussen. Noe viktig. Noe egentlig. Som mennesker i 2016 også lengter etter. Særlig lengter etter.

3. Subjektivitet

Vi kommer ikke unna. Subjektivitet. Viktigheten av, for ikke å si opphøyingen av, enkeltmenneskets følelser. Ingen følelse for liten. Ingen for stor. Ikke alle mennesker vier all verdens oppmerksomhet til egne følelser. Likevel er offentligheten stadig (om ikke mer. Jo. Mer.) en scene for enkeltmenneskers følelsesliv. Det bekjennes og åpnes og brettes ut og vrenges. I stadig flere kanaler, til alle døgnets tider. Jeg, da. Og jeg, da. Og jeg bare. Ja. Og jeg, da. Jeg har det litt tungt nå. Jeg er så. Jeg må passe på meg selv. Jeg. Føler. 

Tirsdag denne uka var jeg på kaffebar. Jeg hadde planlagt å drikke kaffe (jepp. Crazy.) og lese bok mens jeg ventet på en buss. Slik gikk det ikke. På et bord innerst i det lille lokalet satt en ung kvinne med en bærbar PC oppslått på bordet foran seg, og ørepropper i ørene. Hun snakket (ropte) til et menneske hun åpenbart skypet med. Slik fikk alle vi andre rimelig god innsikt i følelseslivet hennes (her et utdrag. Jeg klarte ikke å lese, så jeg noterte i stedet): THAT'S WHY I FEEL I HAVE SO MUCH PAIN INSIDE!! I'M SO SENSITIVE! I KNOW! (....) I TRIED TO TALK TO PEOPLE, BUT THE HIGHLIGHT OF THE PARTY WAS LIKE... ME! BANGING A PINATA! (...) I MUST LEAVE THIS PLACE! THE PARTIES ARE STEALING MY FOCUS! (...) I'VE GOT THIS SCARY FEELING OF... NOT LOSING MYSELF, BUT.... I HAVE TO CARRY SO MUCH! YEAH! MY PARENTS ARE TREATING ME LIKE A TEENAGER (...) BEFORE, EVERYTHING WAS SO MUCH STRONGER AND MORE INTENSE, LIKE. YOU KNOW.

Dette er antakelig ikke ene og alene en arv fra romantikken. Likevel. Lett å peke på. Kanskje for lett. 

4. Tapt kjærlighet og kjærligheten som ideal

I dag har jeg tilbragt store deler av ettermiddagen på youtube for å lete etter en musikkvideo der tapt kjærlighet, evt lengsel etter den elskede, er en viktig ingrediens. Det var ikke vanskelig. Mye lengsel og hjerte og smerte der ute i youtubeuniverset, for å si det slik. Jeg kårer denne videoen til den mest hjerteskjærende, mest på grunn av responsen i publikum. Det er langt over grensa til patetisk, men det får gå. Lamenterende vokal og tårevåte tenåringsblikk:

Her et utdrag fra Wergelands brev til den elskede Hulda:

Angst, tunge anelser og planer. Så 1827. Så 2016.