Onsdag: ambulerende rasp

Jeg våknet i morges med sandpapir i halsen. Eller, nei. Hva heter det? En sånn rasp. Er det ikke rasp det heter? Ei fil, men med grovere overflate, til å raspe treverk med før man filer, før man pusser med sandpapir med stadig finere overflate. En sånn ting raspet i halsen min i morges. Ikke nok med det: Jeg hadde ikke stemme, merket jeg, straks seksåringen krevde svar på ett av sine (krevende) morgenspørsmål (noe sånt som "hvor får mennesker som bor i ørkenen vann fra?"). Jeg hadde ingen stemme, så jeg hveste ett eller annet til svar.

Under normale omstendigheter (alle andre dager enn onsdag), ville jeg tenkt at det klokeste nok er å bli hjemme under dyna, pleie raspehalsen og vente til stemmen returnerer. Men det er onsdag, og jeg har undervisning i ett, omtrent, fra klokka åtte til halv tre. I tre ulike klasser. Vikarlogistikken er så pass vrien på onsdager, at det sitter langt inne å pleie noe som helst, annet enn omgang med elever. Derfor slepte jeg den raspete, hvesende halsen (og resten av kroppen) hele veien til bussholdeplassen, og møtte opp på arbeidsplassen (legg merke til dette edle heltemotet: å utsette alle i min nærhet (seksti elever og et uant antall kolleger) for raspehalsvirus.).

Som man sikkert vil forstå, kom stemmen seg til et nivå der det ble mulig for den å ytre ord og setninger. Det klarte den allerede klokka åtte. Det gikk slag i slag. Ei økt i vg1, der den for eksempel sa "God morgen, da var det vårs!", og "dere skal arbeide med tekstene deres fram til klokka ni". Jeg tror også den fikk kilt inn en aldri så liten trall som respons til et avsnitt i en elevtekst (ikke spør). Neste økt (ingen pause, lang vei mellom klasserom og seig somlekropp på vei ut av klasserommet) åpnet jeg likså godt med en lærerstyrt halvtime der elevene skulle bidra med argumenter for og imot standardtalemål. Jeg forsto fort at dette ville bli en utfordring for raspehalsen. Allerede tidlig i første runde (oppsummering av "to og to: noter ned argumenter for påstanden det er viktig at alle mennesker får snakke sin egen dialekt") ble jeg for ivrig. Blir jeg ivrig nok, hever jeg stemmen i og roper for eksempel "jess", eller "hør på dette!". Etter endt økt var raspen i stemmen helt borte. Den hadde søkt seg til andre deler av kroppen: rasp bak øynene, rasp i hodet, rasp i stegene. Slapp form, som det heter.

Vel. En kollega har fylt femti, så i matpausa ble det kaffe og kake og en kvil før to møter og siste økt i en annen  vg1- klasse. Kvart på ett til halv tre. To timer norsk. Nei, du kan ikke gå så du rekker ti på halv- bussen i dag. Heller. Kvart på ett (rasp bak øynene og i hodet påtagelig): "Hei, alle sammen!"

-Hei, Furumo, har du hatt en fin vinterferie (ekstremt hyggelige og høflige elever)?!

-Eh. Joda. Men jeg måtte gå på ski (hvorfor kunne jeg ikke bare sagt: jo takk, og dere?).

-Ja? Vel?

-Ja, altså. Jeg er ikke noe glad i å gå på ski, men jeg har barn. Og omtrent en gang i året må jeg gå på ski. Det er antakelig et minimum, og på grensa til omsorgssvikt, men (spør meg ikke hvorfor jeg startet med denne utlegningen, raspen hadde antakelig beveget seg til den delen av hjernen der dømmekraften sitter) ja. Jeg tror barna har det ok ellers. Bortsett fra at jeg ikke er noe vintersportsmenneske.

- Mhm (spørrende blikk)?

-For når jeg går på ski blir jeg et barn sjøl (hermer klønete kropp med den raspete kroppen, veiver med bein og armer). Jeg blir sutrete og forbanna og overhodet ikke i stand til å ta vare på andre enn meg selv, og knapt nok det. Jeg tryner hele tida og så blir det ikke spesielt hyggelig for noen.

-Det du sier er at du er 35+ (plusspoeng for åpenbar smisk med læreren), og at du må gå på ski?

-Ja! Jeg har barn som vil gå på ski med mora si!

-Det du sier er at å få barn er det samme som å miste friheten til å gjøre det du vil?

-Ja! (Samler meg litt) Men du velger jo selv... Eller altså. Ja. Frihet blir liksom ikke så viktig, da, som... det å føle....

-Kjærlighet?

-Ja!

Etter denne innledningen ble resten av økta relativt usammenhengende og tja. Lite didaktisk vellykka, om jeg må få si det som det er. Jeg skylder litt på raspen i et eller annet filter i hodet. Og kroppen. Og onsdagen. -Og satser på full rekonvalesens over natta, siden jeg skal til Trondheim og bli klokere på muntlighet. Allerede i morgen. Helst uten rasp. Når jeg tenker etter, tror jeg en rasp ville bli stoppet i sikkerhetskontrollen. Jepp. Uten rasp, it is!