onsdag 13. april 2016

Onsdagsoppfordringen: se en teaterforestilling!

Jeg lurer på om ikke "onsdagsoppfordringen" bør bli en ny innleggskategori her hos meg. La meg forklare fenomenet onsdag (bortsett fra at det er en dag midt i arbeidsuka. Det veit dere. Jeg har bare lesere som veit slikt. Og mer):

Jækla mange undervisningstimer i strekk er onsdagens fremste karakteristika i år. Klokka åtte ei økt norsk i vg1 yrkesfag. Etterfulgt av ei økt norsk på allmenn påbygging. Etterfulgt av ei ny økt i vg1 yrkesfag. Etterfulgt av avdelingsmøte/fellesmøte/fagforeningsmøte. Det går slag i slag, som det heter.

I ei lita luke i Antigone-opplegget mitt den første økta (noen skulle summe seg litt og mene noe om Ismenes og Antigones holdning til kongens lover. Vi ventet litt på dem), kom spørsmålet alle lærere med noe fartstid vet er et lurespørsmål: -"Har du gjort noe gøy siden sist, Furumo?"

På dette spørsmålet kunne jeg ikke svare spesielt utfyllende (jeg avslørte forsøket på avsporing. Skikkelig årvåken lærer der, altså). Likevel kom jeg på at jaggu hadde jeg ikke opplevd noe fint som det kunne være verdt å skrive om. Dermed var idéen om onsdagsoppfordringen oppstått. Siden filterløs fredag er strukturert etter nummer, og tar for deg likt og ulikt, velger jeg her å gå i motsatt retning, slik at leserne ikke skal lure på om det er onsdagsoppfordringen eller filterløs fredag de leser, og komme i stuss over om det i virkeligheten er onsdag i stedet for fredag. Jeg vil helst ikke bli holdt ansvarlig for at folk plutselig tror det er lørdag på torsdag, og for eksempel kommer i skade for å ta en lang frokost i pysjen torsdag morgen, når de egentlig burde være på jobb. Vi prøver. I oppfordringens ånd:

Se en teaterforestilling (for alle)!

Fredag forrige uke hadde Morten Joachim Henriksen premiere på sitt stykke "Fire begravelser og ett bryllup" på Teater Ibsen i Skien. Det har ingenting med Hugh Grant å gjøre. Det har veldig mye med veldig mye annet (og viktigere) å gjøre. Forestillingen er et stykke dokumentarteater der Morten (vi er på fornavn, da han også tilfeldigvis er mitt eldste barns far) selv fremfører sin egen tekst og musikk. Teksten dreier seg om hans bakgrunn som barn av narkomane foreldre, men fungerer kanskje i all hovedsak som en tekst om hva det gjør med et menneske å i ung alder måtte hanskes med den enorme avstanden mellom drømmen om enhet og forsoning, og den brutale virkeligheten: rusmisbrukerens monogame kjærlighetsforhold til rusen. 

Det kan høres forferdelig traurig ut. Livet er for jævlig og Hard Asfalt og ja. Alt mulig drit sausa sammen. Og det er selvsagt dritt å være født med heroinabstinenser. Å innse at mora di ikke kommer til å slutte å ruse seg. Å føle at man hele tida må bevise noe. Fortjene noe. Det er ikke noe fint. Det helt fantastiske med denne forestillingen er, etter mitt skjønn dette: 

1. En magisk balanse mellom komedie og tragedie (kan medføre at tårer og snørr skyter ut samtidig med høye lattersalver)
2. Allmenngjøring. -Det er heldigvis ikke mange av oss som har måttet gjennomleve de spesifikke scenariene vi får innblikk i fra scenen. Likevel er mange av problemstillingene akutte i  mange menneskers liv: -Er jeg elsket? -Er jeg bra nok? -Har vi et helt eget fellesskap i kraft av å være nær familie?
3. Vekslingen mellom fortelling, musikk og spill. Fortellingen er forestillingens grunntone. Det valget var jeg spesielt begeistret for, fordi teksten er et vitnesbyrd og en bekjennelse. Fortellingen brekkes opp av spill der andre enn hovedpersonen får ordet. Og av enkle, nedtonede musikalske innslag som fungerer som kommentarer til teksten for øvrig. 


-Pleier du ikke å gå i teater, sier du? Gjør det! 
-Har du sett alt, sier du? Ikke dette! -Se det!
-Har du bedre ting å drive med om kveldene, sier du? -Neppe. Gjør det! Bare gjør det. 

For lesere i mitt nærområde: Nøtterøy kulturhus 29. april.


Jeg varsler dessuten med dette mulige kommende onsdagsoppfordringer:  

Les litteraturhistoriske klassikere med yrkesfagelever (for norsklærere)!
Slutt med prøver (for lærere og skoleledere)!



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Løksuppe og masterinnspurt

Det er nøyaktig femten dager til jeg leverer masteroppgaven min. Arbeidet har lenge vært en thriller der jeg liksom er helten, da, og skurke...