fredag 14. oktober 2016

Filterløs fredag: et forsøk

Vi er midt i oktober. Bob Dylan har fått Nobels litteraturpris. Jeg kan ikke smykke meg med å ha inngående kjennskap til hverken Dylans poetiske register (joda, har hørt en del og likt mye av det jeg har hørt, men må vel innrømme at musikken hans ikke har vært hverdagskost i livet siden 1992, omtrent. Den gangen også hverdagskost i mine famlende gitarspilleforsøk (Masters of war var grei skuring for venstrehanda, det samme gjaldt antakelig Blowin' in the wind og The times they are...).), eller de seneste åras vinneres litterære register, for den del. Jeg har i grunnen aldri hatt noen overveldende interesse for prisutdelinger, selv om jeg innrømmer at det dirrer en dyp streng et sted mellom hjertet og magen som håper at det snart blir Fosse som får prisen. Jeg innrømmer det. Han har vært med meg like lenge som Dylan, omtrent, og satt dypere spor. Meg om det.

Når jeg nå forsøker meg på en fredagspost, er det ikke uten en viss ambivalens, eller nødvendighet, for den del. Jeg registrerer dessuten at fuge-s'en i "fredagspost" avstedkommer rød krøllstrek i herværende skriveboks. Jeg overser den. For hva er livet uten fuge-s? Klasseromsamtale? Evighetmaskin? Spellemannpris? Nyttåraften? Nåvel. I det følgende skal jeg ikke skrive om a)fraværsgrense b)det nye norskfaget c)Nyttårsaften (selv om den dagen, eller aftenen, da, hadde vært verdt et tibindsverk om meninga med livet og tiden. Det mener jeg. Makan til. Jeg har nok med å huske å feire nytt år når jeg selv fyller år, om jeg ikke skulle holde på å markere nye kalenderår med iskalde knær (nylonstrømper i femten minus) og ditto klemmer og champagne. Noe man likevel holder på med, for syns skyld.). Hvor skal jeg begynne.

1. Jeg har flytta*.
2. Jeg har blitt masterstudent**.
3. Jeg underviser bare fire timer i uka, i en vg1-klasse.***

*Ikke så langt. Men likevel. Langt nok. Og det er et annet liv, og jeg føler meg annerledes. Slik er det. Foreløpig har verden holdt seg noenlunde på hengslene for meg og mine. Tross alt. En del av tingene mine er fraktet i en kassebil, men jeg har også flytta en del løsøre med ryggsekk på sykkel. De første turene følte jeg meg litt rar i møte med samlede småbarnsforeldre trillende på barnevogner. Etter hvert ble det så vanlig for meg å sykle med dyner, klær og bøker på ryggen (og bøtte med vaskemiddel på styret), at jeg ikke lot meg affisere mer. Da jeg kom på butikken for å handle inn til helga med den gigantiske ryggsekken på ryggen, var den blitt en så naturlig del av meg at jeg hadde glemt den da en kollega med et lite barn prikket meg på ryggen og sa jaså, er det du som går her med sekk? Åja, den! Sa jeg. Du skulle ikke ta lappen, da, sa han. Hvorfor det, sa jeg. Jeg har jo sekk.

**I vinter søkte jeg om å få tilskudd til etterutdanning. Så fikk jeg det. Nå studerer jeg på Høyskolen i Buskerud og Vestfold, master i norskdidaktikk, med 75% permisjon fra jobb. Med lønn. I ei fjern fortid (for omtrent seks år siden) ble jeg tatt opp på det samme studiet, med full jobb. Jeg hoppet av etter en samling. Det er jeg glad for nå. Å være student er ikke noen tur i parken, selv om jeg virkelig, virkelig elsker det. Jeg føler meg corny som student. Dette semesteret leser jeg to emner. De ligger faglig og metodisk relativt fjernt fra hverandre (selv om begge selvsagt er relevante for arbeidet som norsklærer), og jeg strever, mildest talt, med å fordele kreftene mine på de to. Jeg visste det jo, men nå oppdager jeg det på nytt. Jeg har et nerdegen som gjør det nærmest umulig å løsrive meg fra en materie jeg først fordyper meg i. Dette byr på vansker når jeg skal fordele oppmerksomheten på så vidt ulike emner. Dessuten: når jeg skal fordele oppmerksomheten mellom jobb og studier. Dessuten, dessuten, dessuten: når jeg skal fordele oppmerksomheten på jobb, studier og familie, og eventuelt andre elementer i livet jeg ønsker å bruke tid på. Jeg vil selvsagt aldri mene at det ville være lurt å isolere seg, men når jeg sitter der og leser og noterer og skriver, er det bare common decency (og evt sterke korporelle/sosiale behov) som river meg løs fra det jeg sitter med. Det er selvsagt fortryllende fint, men alltid frustrerende, fordi tiden. Tiden.

***Å! Det er så fint! Og jeg var så redd. For det første er de så små. Jeg er vant til allmenn påbygging, og da er de minst 18(17), ofte eldre for klasser med fagbrev fra før. For det andre er det nesten bare damer. Jeg så for meg et kaos av drama og intriger. Så er det bare så fint. Vi leser og skriver og diskuterer og stemningen er så fin og elever smiler og er blide og ja. Det skulle sikkert bare mangle, men av alle sider ved lærerjobben jeg ikke venner meg til, er nye elever den som troner høyest. Nå har jeg holdt på en stund, og burde kanskje av erfaring forstå at dette går som regel fint, men jeg har jo også opplevd at det butter, og at det ikke nødvendigvis er slik at jeg alltid gleder meg til å gå inn i klasserom. Det er ekstra fint for meg at det er slik i år. Jeg kan holde på. og finne på alle de tingene jeg finner på, og vite at det er takhøyde for lærerens feil og bomskudd og tøys. Dessuten kan jeg holde på, og hver eneste økt oppdage at elever tør og vil og gjør ting jeg var redd de ikke skulle tørre, ville eller gjøre. Jeg mener fremdeles at påbygg ruler, men vg1. Ruler også.

Til slutt. Siden nobelkomiteen har besluttet at sanglyrikk er en litteraturpris verdig, vil jeg dele en sang jeg liker. Jeg er en sånn som liker musikk på grunn av tekst. Dette er en sånn sang, og en sånn tekst. God helg, alle. Her: Frida Ånnevik. De dagene jeg mister ting:

Men det som lå oppå et skap, har falt ned bak, og ligger der i støvet...

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Post masteroppgave syndrom*

Våren 2016 fikk jeg den lykkelige beskjed at jeg var innvilget 75% permisjon med lønn i to hele år, for å heve kompetansen min. To år er gåt...