onsdag 30. november 2016

Tenkepauseskriving

Før jeg gjør rede for det jeg egentlig skal gjøre rede for, vil jeg gjerne føre et par begrepsavklaringer i pennen ("pennen" her brukt i overført betydning. Jeg skriver på tastatur (dette vil enhver edru leser allerede være klar over, da dette er en tekst skrevet i et digitalt medium, med en skrifttype som hevet over enhver tvil er generert digitalt (hevet over enhver tvil fordi enhver begriper at undertegnede aldri i milde helvete hadde klart å skrive disse bokstavene med en finger eller en digital penn på en berøringsfølsom skjerm))), som vil lette lesningen av et i utgangspunktet mangslungent mentalt landskap.

"Skriving" er det sammensatte ordets tredje ledd, og skal her forståes som den aktivitet denne empiriske avsenderen bedriver mens denne teksten blir til. Resten av denne teksten er altså resultatet av referansen til "tenkepauseskriving", da det siste leddet i det sammensatte ordet utgjør ordets referensielle innhold. "Tenkepause" skal her forståes som [skriving[s]] modus. Skriveaktiviteten foregår, kan vi si, i tenkepausens tegn, eller temperament. På samme måte som termen "matpakke" er en pakke i matens tegn, som "snekkerbukse" er ei bukse i snekkerens tegn, som "handleliste" er ei liste i handlingens tegn, og som "sakprosa" er prosa i sakens tegn. Omtrent sånn.

Når det gjelder termen "tenkepause", er den populære bruken av dette allerede preget av en viss ironi som i hverdagsspråket går de fleste hus forbi, og som jeg av den grunn må gå inn på her. Dersom begrepet "tenkepauseskriving" skal gi mening, er det essensielt at vi ser nærmere på de to ordene termen "tenkepause" er satt sammen av, nemlig "tenke" og "pause". Med "tenke" mener vi som regel en kognitiv aktivitet som foregår inne i individet, om ikke uavhengig av konteksten og de sosiale praksisene denne tenkningen inngår i, eller de forhandlingsrom denne sosiale praksisen, eller diskursen, foregår i og virker på. Tenkning er sentralt i menneskers liv, og dermed i samfunnslivet, selv om tenkningen antakelig i mange tilfeller representerer det reneste sludder. Dette er en digresjon. Sludder eller ikke sludder. Å tenke er det mennesker gjør når de i sitt indre forestiller seg en fremtid, eller reflekterer over en fortid. Tenkning er høyt verdsatt i vår kultur, på tross av dens tilhold i det obskure, ofte usammenhengende indre liv.

"Pause" er på den andre siden ikke like verdsatt i den offisielle kulturen. Riktig nok er arbeidslivet gjennom fagforeningers organiserte arbeid, regulert med regelmessige pauser. Noen vil kanskje på bakgrunn av dette påstå at pausen som sådan har høy status. Et slikt syn kan lett imøtegås ved å vise til den dårlige samvittigheten de fleste arbeidstakere kjenner på kroppen dersom kaffe- eller røykepausa overskrider den tidsbruken en i den enkelte arbeidsplass' praksis er enige om er rimelig. Ingen ville for eksempel ta kaffepause i to timer, uten å etter maksimalt tjue minutter omdøpe kaffepausa i sitt indre, til for eksempel "utviklingsarbeid" eller "uformelt møte". En slik omdøping vil sjelden få noen permanent tilslutning i et kollegium, og må som sådan betraktes som en midlertidig suspensjon av de normer som ellers regulerer den diskursen kaffepausa inngår i, nemlig arbeidslivets diskursorden. På den annen side, og viktigere i denne sammenhengen, er de positive konnotasjonene til termen "pause". På samme måte som de færreste ville drikke kaffe i to timer i strekk og kalle det kaffepause, ville de færreste reagere med negativ affekt på en invitasjon fra en kollega om å ta ei kaffepause (forbeholdt at det ikke er en kollega en har sterk antipati mot, men det er så sjelden at slike ville be en om å ta kaffepause, at det må betraktes som et marginalt tilfelle uten vitenskapelig interesse). De fleste liker pauser. Og det er i den forståelsen av begrepet, den pausa vi liker, jeg her vil utvikle en ny forståelse av begrepet "tenkepause".

Den populære forståelsen av "tenkepause" er (jamfør diskusjonen om det siste leddet i sammensatte ord ovenfor) ei pause i tenkningens tegn. At man tar en pause, for eksempel fra manuelt arbeid, for å tenke seg om. Det er ofte lurt. Hvis man for eksempel holder på å sette sammen et Ikea-møbel av en viss størrelse, med et visst antall skruer, plugger og flate sider, blir resultatet sjelden godt dersom man ikke underveis i arbeidet stopper opp for å tenke. Det samme kan sies om mer intellektuelt krevende arbeid, som lesing eller skriving. Skal man få noe til å henge sammen, enten det er Ikeamøbler eller tekster, nytter det ikke å bare jobbe i vei. At en tar pauser for å tenke, har en annen funksjon enn kaffepause. Tenkepausa må begripes som en nødvendig fase i et hvilket som helst forløp med en sosial funksjon. Uten den vil forløpet kunne stå i fare for å bli "unhappy", eller for å si det på en annen måte; et "ikke-forløp". 

Det er likevel ikke den forståelsen av "tenkepause" jeg her legger til grunn. Jeg vil argumentere for at denne termen også kan forståes som en pause [hvile] fra [tenking]. Det er ikke enkelt å komme på andre sammensatte ord som kan forstås på samme måte, rent leksikogrammatikalsk. Den allerede introduserte termen "kaffepause" kan vanskelig utlegges som [hvile] fra [kaffe] uten at det vil skape stort sosialt ubehag i en hvilken som helst sammenheng en kan tenke seg termen brukt. Dette trenger ingen videre forklaring. Antakelig er det avgjørende at termen "pause" er sist i det sammensatte ordet, men ikke minst at det første leddet refererer til en mental prosess. Dermed er det rimelig å anta at dersom en kunne forestille seg andre mentale prosesser i første ledd, koblet med [pause] i andre ledd, kunne samme type semantiske ironi oppstå. Det er også mulig at affektive prosesser kunne fungere på samme måte (smilepause: pause til eller fra å smile. Gråtepause: pause til eller fra å gråte. Her er mulighetene legio.).

Så. Når jeg skriver "tenkepauseskriving" i tittelen, mener jeg skriveaktivitet (denne) som en pause [hvile] fra tenkning. Dette til orientering.

Når jeg nå går tilbake til tenkningen, er det i visshet om at pausen fra den har gjort meg til en litt bedre tenker enn jeg var for tjue minutter siden (da pausen begynte). Helt sikker kan man aldri bli på hva livets pauser avstedkommer av aktivitet, enten mentalt eller fysisk. Likevel er det i vår sammenheng en så innforstått antakelse av at pausen har en produktiv effekt, at jeg har latt den antakelsen styre denne aktiviteten. 

Dersom det skulle vise seg at denne pausa har vært kontraproduktiv (det vil vise seg fredag mellom tolv og halv ett, da jeg skal opp til muntlig eksamen), kan jeg selvsagt skylde på meg selv og mine manglende kognitive evner. Mer nærliggende er det å skylde på de i kulturen, og dermed diskursen, rådende antakelser om at pauser er av det gode. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Post masteroppgave syndrom*

Våren 2016 fikk jeg den lykkelige beskjed at jeg var innvilget 75% permisjon med lønn i to hele år, for å heve kompetansen min. To år er gåt...