fredag 30. desember 2016

Det som skjer med meg:

Et lite romjulsinnlegg om det som skjer med meg mens jeg forsøker å skrive akademisk (har den diabolske innleveringsdatoen fjerde januar på en semesteroppgave, og sitter i skrivende stund og klemmer altfor lange passivsetninger ut av hodet (dette har jeg gjort siden klokka halv seks i morges) mens morgenfugljentungen presumptivt ser på julemorgen, mens hun simultant danser og synger rundt ørene (mine), henter mat på kjøkkenet, snakker med undertegnede om trykkfeil i Donald, refererer samtaler på TV. Mens juletreet har drysset en skogbunn på stuegolvet, obskur juleoppvask (fat og boller og sausenebb en ellers ikke bruker) har bredt seg ut over kjøkkenbenken, vaskemaskinen er i stykker, og jeg skulle håndvasket julens alle kjoler, strømpebukser og håndklær. Først og fremst: den evige talestrømmen fra minstejenta kombinert med forsøksvise formuleringer om dialogens enorme pedagogiske potensiale). Nå har jeg gitt opp å ha oversikt over parentesene, så her er et par til, om du skulle savne noen: )))

In order of mental appearence:

1. Selvmedlidenhet. Skikkelig ustilig selvmedlidenhet (med det som er igjen av min rasjonelle mentale kraft, forstår jeg nemlig at det slett ikke er synd på meg, og at denne følelsen er urettmessig, og burde forblitt i dvale et sted mellom selvrettferdigheten, grådigheten, misunnelsen, egoismen og alle andre fornemmelser en kunne forbinde med dødssynder). Det er nemlig skikkelig vanskelig å skrive det jeg vil skrive i en semesteropgave. Antakelig så vanskelig at få har det like vanskelig som meg. Ikke bare det: det er etterhvert (etter å ha produsert tre ganger så mye tekst som rammene for oppgaven tillater, uten å ha kommet til saken) nærmest umulig for meg å forstå hva jeg vil skrive. I en veiledningssamtale før jul sa jeg til veilederen at han ikke trengte å bekymre seg. At jeg hadde kontroll. Det var blank løgn. Og nå synes jeg synd på meg selv. Sånn er det bare. Sorry.

2. Irritasjon. Skikkelig ustilig irritasjon. Jeg irriterer meg over andre menneskers stemmer, gester og mimikk. Andres (for meg irrelevante) spørsmål. Jeg irriterer meg over kosedyrhunden noen har lagt fra seg på spisestuebordet. Over kaffeflekkene på duken. Over at fyren i vedovnen slukker (jeg skjønner jo at det er det som skjer dersom jeg ikke fortsetter å mate den, men bare sitter her og klør meg i hodet og slår den ene setningen ihjel med den andre). Over bråket fra søppelbilen, det metalliske skrammelet når posten leverer post. Over at himmelen nå er lys, og jeg sitter her og skriver tull, og ikke har fått skrevet mer enn ett underkapittel de siste fire timene, når planen var at jeg skulle skrive to. Over at ikke ordene, som for mitt indre står tindrende klare i logiske rekker, folder seg ut på skjermen i den klarhet jeg i en brøkdel av et sekund forsto dem. Over det utrolig irriterende barneprogrammet som nå flimrer foran oss. Hva i helsike er dette? En fyr som roper fornærmelser til barn som deltar. Uansett. Det er lite som unnslipper irritasjonen. Fint lite.

3. Behov for å skrive påståelige setninger uten belegg i verken logiske resonnementer eller forskning. Derav dette.

4. Behov for å lese alt mulig annet enn det som nå skal leses. Det ligger tre romaner og geiper til meg på stuebordet. Det koster meg all overvinnelse jeg kan fostre å la være  sige bort til sofaen, sige ned og åpne en av dem og forsvinne inn. Det ligger et Donald-blad ved siden av dem. Det vil ikke ta så lang tid å lese, i alle fall, og ville være en kjærkommen pause fra pragmatikk, krtisk filosofi, obskure, påståelige russere, klartenkte briter, stringente svensker, læreplanformuleringer og etterrettelige norskfolk. Donald! Med trykkfeil og alt (ifølge datter sto det en spøkelse, og ikke et spøkelse i det aktuelle, nå så forlokkende bladet).

5. Behov for å lage mat som tar lang tid å lage. Mye avansert finkutting og langsteking. Sylting. Tørking. Graving. Brygging. Sette en surdeigskultur, eller noe (jeg vet at det finnes, og jeg har aldri gjort det, men i dag, for eksempel, kunne jeg gjort det). Marinere noe i en kombinasjon av ingredienser som ville kreve ryggsekkekspedisjon til de mest obskure spesialbutikker i området. Så kunne jeg stå der på kjøkkenet og tralle og glemme, i et vidunderlig kaos av matvarer fra alle næringsgrupper, og føle meg selvtilstrekkelig. For eksempel.

Det, omtrent, er det som skjer med meg. Sånn. Nå tilbake til kultivering av menneskeheten. Også kjent som å skrive en semesteroppgave om muntlighet i norskfaget.

En fredelig romjul og et velsignet nytt år ønskes alle, og spesielt mine medstudenter. Den fjerde er det en sensor som får jobben! Moahahahaha!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Løksuppe og masterinnspurt

Det er nøyaktig femten dager til jeg leverer masteroppgaven min. Arbeidet har lenge vært en thriller der jeg liksom er helten, da, og skurke...