Helgen nærmer seg, og jeg har gått på jobb nesten uten stemme. I et samarbeidsmøte med kollega i dag, der litteratur fra krigen (forrige verdenskrig), og, skulle det vise seg, Jens Bjørneboe, sto på programmet, lurte vedkommende på om jeg ikke ble sliten av de lange dagene (reise hjemmefra halv sju, være hjemme klokka fem).
Joda. Sa jeg. Som sant var.
Du burde ta deg litt fri innimellom, sa han.
Ja.. nei. Sa jeg. Neida. For plutselig får jeg sjuke unger, og da står jeg der. Liksom (norsklærere er ikke nødvendigvis mer veltalende enn andre mennesker (selv er jeg en rev til å snakke i ufullstendige setninger)).
I barnehagen kom barnehagedama og sa at veslejenta hadde klaget på vondt i halsen i dag, at hun hadde fortalt at mamma også hadde vondt i halsen, og at hun hadde sovet 45 minutter mer enn avtalt. Oki.
Vel hjemme og i gang med middagsforberedelser synes vi det blir litt stille i heimen. Jeg roper på ungen. Hun svarer ikke. Jeg roper med større engstelse. Hun svarer ikke. Jeg ser for meg at hun har gått ned i vaskekjellern for å innta usunne mengder vaskepulver. Så oppdager jeg en nesetipp over ei dyne på sofaen i stua. Hun har lagt seg. Kledd av seg og lagt seg på sofaen. Termometeret viser 39,1. Jada.
Tar meg fri en dag, jeg...
...
Jepp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar