tirsdag 27. mars 2012

En helt vanlig slitsom tirsdag som ble fin likevel

Som lærer i videregående skole tar man seg friheter. Det er faktisk meningen at man skal ta seg friheter (meningen er vel i utgangspunktet at elevene kan ta seg friheter, uten at jeg vet om noen som gjør det). Etter siste skolereform er for eksempel ingen sentrale forfattere nevnt i norskplanen. I praksis betyr dette ikke stort, all den tid cup er cup. Eller eksamen er eksamen, for å være mer presis. Vi må gjøre regning med at eksamensforfatterne (det heter nok ikke dét. Det er sikkert en komité) lener seg på både tradisjon og læreverk, stikk i strid med mye av intensjonen i den nye planen. Det er et eventyr, men la meg ikke dvele ved denslags irriterende paradokser. Jeg har større ting å tenke på.

Meg selv, for eksempel (man er seg selv nærmest). Meg selv, mine valg og mine bortvalg. Mange år har jeg valgt bort Bjørneboe. Jeg har i stedet for eksempel valgt Mykle. Hoel. Vesaas. Vold. Solstad. Und so weiter. Bjørneboe, har jeg tenkt, er en forfatter jeg selv var glad i da jeg var gymnasiast. Noe som, i min målestokk, er lenge siden. så jeg har tenkt at han er for mye, sikkert (jeg vet med sikkerhet at jeg var mye den gangen). At han er for overtydelig (dét også). For u- litterær.

Takket være godt kollegasamarbeid og noen års erfaring, vet jeg nå at det kan lønne seg å lytte til sin indre attenåring. På Bjørneboe reagerer nemlig alltid to til tre elever i en klasse svært positivt. I dag igjen. Tirsdagene mine er mildest talt litt heseblesende med full dags undervisning på to ulike lokasjoner. Dette betyr, mine venner, at jeg hver tirsdag morgen trekker pusten dypt, biter tennene sammen og tenker: det går nok fint i dag også. Noe det ofte gjør.

I én av klassene mine er Bjørneboe- arbeidet nå ved sin avslutning. I en av timene i dag satt elevene og arbeidet med ulike sider ved Bjørneboes forfatterskap. Jeg satt ved kateteret og forsøkte å se ut som en alminnelig lærer (selv om jeg var nokså rørt over innsatsen). "Marianne", sa en elev. "Du er vel enig i at hvis en mann har drept noen, bør han selv bli drept"? Vi hadde en diskusjon om dette, han og jeg, der jeg fikk litt støtte fra hans sidemann. Jeg kviet meg litt, men tok opp diskusjonen i klassen etter pausen. Den ble åpen, nyansert og fin. Slike meningsutvekslinger opplever jeg sjelden i klasserommet. Noen trakk inn Bjørneboes tanker i diskusjonen.

Neste økt skulle jeg introdusere forfatteren for en annen klasse. Vi leste et essay, jeg snakket om forfatterskapet hans, og elevene ble satt til å lese essayet "Om formyndermennesket". Jeg skynder meg å skyte inn at dette er en klasse med underlige egenskaper. Her finnes mange kompetente ungdommer som tar de fleste emner på strak arm, som er glad i en diskusjon, og som diskuterer med hverandre og meg som likemenn. Dét er denne klassens absolutte styrke. På den andre siden er de så fulle av virketrang på alle andre områder i livet, at man ikke sjelden føler seg relativt mislykket som lærer. Nok om dét. Også her viste Bjørneboe seg å ha stor appell. "Dette handler om meg", sa én. "Dette handler om mora mi", sa en annen. Så er det ikke bare meg. Så er det rett og slett sånn, at for en type mennesker i en viss alder, er Bjørneboe så aktuell at det kan gjøre litt vondt. På den gode måten. Å få introdusere et forfatterskap som virker på de elevene man har, er en stor glede for en norsklærer.

Ei av disse spurte meg da timen var over: finnes det flere forfattere som Bjørneboe? Jeg ble litt svar skyldig, og lovet å spørre kolleger og andre som hadde mer peiling enn meg. -Anyone?


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Løksuppe og masterinnspurt

Det er nøyaktig femten dager til jeg leverer masteroppgaven min. Arbeidet har lenge vært en thriller der jeg liksom er helten, da, og skurke...