torsdag 19. april 2012

En helt vanlig, uvanlig torsdag.

Torsdager er ikke verst. Denne torsdagen har rommet mye. Nå sist Grieg på sengekanten. Før det en løpetur som startet i laber bris langs stranda, eskalerte i skogens irrgrønnhvite hvitveisteppe, toppet seg (trodde jeg) med en rosa solnedgang i vest, og (hold dere fast) en klar regnbue mot koksgrå himmel i øst. Så, endelig, hundre meter hjemmefra, åpnet himmelens sluser seg. Du verden!

Torsdagsarbeidsdagen er alltid variert. I morges forsøkte jeg å motivere russeklassen til å skrive essay, noe jeg bare må innrømme gikk sånn helt passe. Jeg fikk imidlertid overvære noen sterke unge damer forsøke å overgå hverandre i push- ups. Man lar seg imponere. Ikke minst av de som, tross varierende arbedsmoral i rekkene etter et eller annet russearrangement i natt til i dag, ønsker og tar til seg skriveveiledning en grå morgen klokka åtte.

Torsdagsplanlegging er alltid bra. I dag gikk det opp for oss at vi går inn i en periode med heldagsprøver, og at vi ikke kunne planlegge så mye moro i klasserommene våre lenger. I alle fall ikke i samme grad som tidligere. Eksamensoppgaver er mye kjedeligere enn undervisning. "Mogeleg med mogeleg", liksom. -Gjeeesp... Vi pønsker på et Knausgård- prosjekt mot slutten, men vet ikke helt hvordan vi skal gripe det an. I går tok jeg med alle seks bindene inn i klasserommet og plasserte dem på kateteret, først uten å si noe om det. Elevene satt og skrev. Et par av dem la merke til stabelen, og sa; er det han derre... han derre... som har skrevet noe inn i ... mye om seg sjøl? Ja, sa jeg. Skal vi lese alle de? sa han, ikke med lite fortvilelse i blikket. Ja, sa jeg. Det skal vi. Han rakk å synke litt sammen og slippe ut et lite sukk før han så på meg at jeg tulla. Moro- Marianne strikes again.-Vi leste åpningen og diskuterte om den kunne karakteriseres som et essay.

På tross av mindre effektiv planlegging enn ellers, fikk vi naglet fast både prøvedatoer og andre datoer. Det var da noe. Ikke så lite, faktisk. Det er selvsagt rart, i år igjen, å forberede seg på at et skoleår er slutt. Kanskje ekstra rart. Makan til arbeidslyst har denne læreren aldri sett i et klasserom.

Jeg rakk tilogmed lunsj med bra damer mellom slagene. Ja, også en liten tass som jeg fikk låne litt, og som i følge sin mor hadde gutteføtter. Vi fikk se og vurdere, til og med. Fine tær, altså. Veldig fine tær.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Post masteroppgave syndrom*

Våren 2016 fikk jeg den lykkelige beskjed at jeg var innvilget 75% permisjon med lønn i to hele år, for å heve kompetansen min. To år er gåt...