Lort eller menneske?

"Det finns saker man bara måste göra. Annars er man ingen människa, utan bara en liten lort"


Disse ordene faller i Astrid Lindgrens bok om de to brødrene som følger hverandre i liv og død, to ganger: "Brødrene Løvehjerte". Storebror Jonathan redder sin syke lillebror, Skorpan (Kavring), fra en dødsbrann ved å bære ham på ryggen og hoppe ut fra andre etasje. Han bøter selv med livet.

Jeg leste (og skrev) mye som barn. Mye drit som jeg ikke husker noe av, og mye bra. Denne replikken fra Lindgrens bok har ikke sjelden dukket opp i bevisstheten min når jeg har stått overfor etiske spørsmål. Det er slett ikke alltid jeg har vært et menneske. Like ofte har jeg vært en liten lort. Da jeg leste boka identifiserte jeg meg også mer med lillebror enn storebror, noe som sikkert også var intendert fra forfatterens side (dette på tross av at storebror i filmatiseringen var til forveksling lik min far).

I spørsmål om etikk og moral handler det om hvilket ansvar man har, og tar, for fellesskapet. For de andre. Grunnen til at dette sitatet trekkes frem her, er mindre edelmodig. Det handler om hvilket ansvar jeg har, og tar, for meg selv. I mitt liv. Jeg har lenge vært en liten lort, noe som ikke har overrasket meg nevneverdig. Det er enkelt å være lort. Det er bare å la være å gjøre det du vet du bør. Det du hadde gjort hvis du hadde vært litt mindre engstelig. Litt mer modig. 

Jeg er engstelig og redd for så mangt. For karuseller (min eldste datter kunne fortalt noen artige historier om hvordan det er å være sammen med mor på Tusenfryd), for alt som er høyt, fort, trangt, fullt, dypt. For konflikter, for å vekke noens harme, for å være upassende. Noe jeg selvsagt ofte er, og forstår at jeg er, uten at jeg liker det noe bedre av den grunn.

Likevel. Jeg har tatt noen vanskelige sprang i mitt liv. Jeg har ikke alltid vært engstelig i de avgjørende situasjonene. Jeg innrømmer at jeg ikke har dukket opp til adskillige eksamener, men likevel. Jeg har også dukket opp til adskillige. Eksamener. Selv om jeg hver eneste gang har vært så redd for å ikke holde mål, at jeg omtrent har spydd. Det har gått bra. En gang dukket jeg opp til en sang- audition, til og med. Det gikk ikke så bra (jeg fikk ikke rollen), men det gikk bra, dét og (selv om jeg blir litt uvel av å tenke på det). 

Nå har jeg skrevet og skrevet og slettet og slettet og skrevet og skrevet i mange år. I rykk og napp, men likevel. Jeg har sittet på en del skjønnlitterære (tror jeg) tekster av varierende (vet jeg) kvalitet. Mange har vært interessert i å lese tekstene mine når jeg har snakket om dem. Mange har oppmuntret meg. Mange har tilbudt seg å lese og tilbakemelde. Noen har gjort det. Likevel har de ligget der. På tross av oppmuntrende tilrop fra ulike hold. De har ligget der. Fordi jeg har vært redd. Fordi jeg har vært en liten lort.

Noe har skjedd. Jeg vet ikke om dette "noe" er at jeg har blitt "en människa", men noe har skjedd med meg. Det kan være alder eller erfaring eller ja. Noe. Noe har fått meg til å gi blanke faen. Det var det som skulle til. Så da jeg, på leting etter Knausgård- kritikk på Vinduet sine nettsider, kom over en annonse for en skrivekonkurranse, kastet jeg meg rundt, plukket opp de tekstene jeg mente jeg kunne bruke, skrev og redigerte i ei uke, og sendte dem inn. Under fullt navn. Ikke uten et hamrende hjerte, men likevel.

Nå, når det har gått noen dager, og jeg har fått det litt på avstand, merker jeg hvor glad jeg er for at jeg gjorde det. Det vil være løgn å si at jeg ikke håper at noen vil skrive til meg og si at dette var interessant, og vi vil gjerne snakke med deg om utgivelse, men det er helt sant at det ikke er så farlig. Jeg vet at jeg kommer til å skrive mer, sikkert bedre, jeg har fått idéer som er under konstruksjon, og jeg har skjønt at det tross alt ikke handler om liv og død (som for løvebrødrene). Det handler om at jeg skriver, og at jeg kommer til å fortsette med det til fysikken hindrer meg. Så får vi se om det gjør meg til et menneske.