Filterløs fredag (nesten)

Jeg har tenkt litt på fredagspost- tittelen min. Den lover Marianne- uka uten filter, og det kan kanskje virke forlokkende. Saken er at det hadde vært relativt uleselig, i tillegg til at det sannsynligvis ville sette meg i et underlig lys. Folk er jo stort sett underlige uten filter. I alle fall jeg. Bare så det er sagt, at det som er "uten filter", er også filtrert. Noe annet skulle tatt seg ut. I måneskinn. Vel. Here goes:

1. Det er fredag den trettende i dag, noe åtteåringen i heimen var svært opptatt av ved frokostbordet. Foreløpig har den forløpt uten uhell for undertegnede. Bortsett fra at en kollega under et samarbeidsmøte klarte å pådra seg flis i hånda. -Spør meg ikke.

2. Treåringen min har oppdaget at hennes mors ord ikke er lov. Når jeg for eksempel sier "gå og kast den (f eks tyggisen) i søpla" (den hun kastet å gulvet for deretter å se opp på meg med skyldig blikk og vente på reaksjonen), sier hun bare nei. Nei, sier hun, og driter i det. Jeg forholder meg avventende. Det har fungert tidligere.

3. Det er kanskje ikke alle som husker at jeg på et tidspunkt i fjor lovte på tro og ære at jeg ikke skulle ta fra elever muligheten til å skrive skjønnlitterære tekster i min opplæring. Vel. Jeg har holdt ord. Denne uka, da vi holdt på med novelleskriving, og da elevene skjønte at det gikk mot slutten (av novelleskrivinga), falt følgende kommentar: skal vi slutte med dette nå? Nå som jeg endelig får til å skrive???!!! Det er strålende, og jeg føler meg litt som en verdensmester. I det meste.

4. Jeg har sendt inn noe jeg har skrevet til et forlag. Det med en blanding av verdensmesterfølelse (jeg gjorde det!!!) , følelse av redsel for å bli avvist (noe folk ofte blir, har jeg skjønt), og forventning. Det er litt stas.

5. Jeg skal lese noe av Ragnar Hovland. Jeg har en kollega som sperret øynene opp (slik han gjør) da jeg sa jeg ikke hadde lest noe av ham (Hovland, ikke kollegaen). Slikt kan man ikke være bekjent av. Dessuten: i et svar til bokbloggen, nrk: "kroppspoesi" osv, svarer en av deltakerne med et Hovland- sitat som er right up my alley:

 Mennesket, tenkte eg, dette underlege dyret som svevar over vatna. Det går både opp og ned med det, men ein sjelden gong når det heilt svimlande høgder av stordom.


Altså. Sånn er det (jamfør verdensmester i novelleskrivingsundervisning/ plutseligsendegamleteksterinntilforlagsomsannsynligvisikkevilpubliseredmfordideikketilhørernoensjangerogfordideholderigjendetvesentligstefordijegersåengstelig.)


6. Elevene mine har skjønt (litt sent) at det er mulig å avspore læreren. I en diskusjon angående novellen "Fyr" av Laila Stigen, kom vi inn på  forskjelen mellom avstandsforelskelse, forelskelse og kjærlighet (det fineste med å være norsklærer er at man hele tiden får snakke om det som betyr noe med elever). Hvorpå en av dem prøvde seg med: avstandsforelselse, det var jo sånn du hadde med han Johannes. Jeje. Jeg beit ikke på. 


7. Jeg har sett underlige rom på skolen i dag. Det er utrolig hvor mye plass vi egentlig har, som er fylt opp av de rareste gjenstander. Man går liksom fra arbeidsrommet til klasserommet til personalrommet, uvitende om de oaser som faktisk finnes. Nå ryddes det endelig plass til grupperom. Yay!


8. Det ble en spontanlønningspils i dag. Den skulle vise seg å (tematisk) handle om alt fra Aristoteles til kvinner som ikke må fryse. Samt hvorvidt smaken på øl i Venezia overhodet har noe å si for totalopplevelsen. Jeg stemmer nei. I den saken. Jeg driter i øl, bare byen passer.


Nå får det holde.

God helg på dere!