Det viktige: å fly.

Det viktige er ikke hvor mye jeg har hatt å gjøre den siste tiden, og hvor slitsomt det er, og hvor fantastisk det skal bli med ferie. Det viktige er for eksempel sjasminblomstring. Svarttrosten. Vakling i grus på høye hæler. Tannfelling. Kjærtegn. Lukten av nytrukket kaffe om morgenen. Av tomme klasserom.

Det er vemodig å være lærer i juni. Man mister liksom funksjonen sin, og er henvist til å rydde på pulten og flytte bøker fra klasserommet til arbeidsrommet. Det er jo slett ikke sikkert man skal bruke det samme klasserommet neste år, eller at man skal lese Pan eller Bjørneboe med den nye klassen. Der ligger et ark med dikt av Karin Boye, svårt att vilja stanna och vilja falla. Der et utdrag av Petter Dass´Det sjette bud (Om horeri at tale). En utskrift av en elevtekst om Bjørneboes essays. Årets eksamenssett oppslått på en side med Goethes "Den unge Werthers lidelser".

Så skal de ut og fly. De fine elevene. Og jeg skal være vanlig. Stå opp, koke kaffe, drikke kaffe. Kle barn, leke med barn, forberede måltider, plukke opp strandleker, fiske krabber. Se krabber løpe i render fra stranda til vannet, til lyden av jubel fra unger i alle aldre. Fyre opp grillen. 

-Så fly da, folkens! Og husk at dere kan. Fly. Så skal jeg huske alt dere lærte meg: