tirsdag 21. august 2012

-Og jeg som trodde at jeg var helt unik og spesiell!

For ganske nøyaktig fem år siden begynte jeg å virke som norsklærer ved en videregående skole i Vestfold. Jeg var ung, nyutdannet, jækla usikker, selvsagt, men først og fremst var jeg heeelt annerledes enn de andre lærerne, som, slik jeg så det, så ut som lærere, snakket som lærere og hadde en egen lærer- humor.

Selv kunne jeg aldri bli slik. Jeg kom alltid til å være nøyaktig som før. Kle meg slik jeg ville, etter humør og vær, snakke mitt heelt egne språk, finne opp mine heelt egne spøker, og le av heelt andre ting enn andre lærere. Jeg skulle alltid være meg selv (nok?), og det jeg var skulle jeg være helt, ikke stykkevis og. Ja. Delt. Som i "lærer- aktig". Jeg skulle ingen steder, for jeg var god nok som jeg var.

Denne overbevisningen varte omtrent ett skoleår, nærmere bestemt til den dagen jeg oppdaget at noen elever hadde lagt ut et bilde av undertegnede på facebook, med den talende tittelen "rørlegger eller lærer". Bildet forestilte min eminente bakdel idet jeg satt på huk ved siden av en pult. You do the math. I alle fall: jeg sluttet å kombinere bukser med lavt liv, med overdeler som gikk i kant med buksa. Når jeg sto oppreist. All den tid jeg visste at hele yrkeslivet mitt kom til å bli en serie huk- sittinger kun avløst av nokså akrobatisk gestikulering foran tavla. 

Det gikk enda mer opp for meg hvor lærer- aktig jeg var blitt et par år senere, på vei inn i et fly til en norsklærerkonferanse i Trondheim. Min kollega (hun var, om mulig, en enda yngre norsklærer) og jeg sto og mønstret medpassasjerene våre ved gaten, fniste og sa til hverandre: "se på de der, da" Vedder på at de er norsklærere! Det lyser lang vei!". Det stemte. De var norsklærere. Men etter å ha fnist lenge nok av mer og mindre classy damer og en og annen mann med tykk brilleinfatning, jeans og skjorte, tok jeg en titt på meg selv, og kunne ikke finne ett eneste tegn på at jeg skilte meg fra lærer- massen. I det ytre var jeg blitt en "lærer". Det var bare å innse.

Først den siste tiden har jeg skjønt at jeg i tillegg har utviklet en humor som kun er morsom for andre lærere. Eller nei. Det er verre. Den er kun morsom for andre norsklærere. Knapt nok dét.

Kollega: Hvor har det blitt av den fine trekassa vi satt på bordet der?
Jeg: Jeg vet ikke, det er sikkert noen som har tatt den (ja, vi lærere er genier).
Kollega: Hvorfor tok de ikke bandykølla? Den er jo dritstilig!
Jeg: Jeg aner ikke.
Kollega: Tar man trekassa fra et gjennomsnitts...
Jeg: menneske....
Kollega og jeg, unisont: Tar man trekassa fra et gjennomsnitts menneske, tar man bandykølla fra ham med det samme.

-Så hysterisk latter. Det er mulig man er mindre humorkritisk etter to fulle dager med nye elever, men jeg er redd løpet er kjørt. Jeg er herved en helt vanlig lærer, og fraskriver meg alt ansvar for medmennesker som velger å tilbringe tid med meg i den tro at det skal ha noen som helst underholdningsverdi. 




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Post masteroppgave syndrom*

Våren 2016 fikk jeg den lykkelige beskjed at jeg var innvilget 75% permisjon med lønn i to hele år, for å heve kompetansen min. To år er gåt...