Statusoppdatering

Jeg liker ikke å skrive at jeg er så opptatt at jeg ikke har tid til å skrive om rare eller fine eller morsomme ting i livet mitt og poste dem i min egen personlige blogg. Da virker det som om jeg forsøker å gjøre meg viktig. Derfor skriver jeg ikke det.

I stedet må jeg nesten skrive at det kan hende jeg skal skrive noe annet. For eksempel læreverk i norsk. For slik er det blitt. Det er nesten helt sikkert. Og spennende. Og skummelt. Men mest fantastisk morsomt (i alle fall før jeg har begynt).

Videre: skolestart er skolestart. Det vil si et kaotisk virrvarr av utflukter, fotografering, elevsamtaler, kartleggingsprøver, forsøk på å finne ut hvordan man skal lese kartleggingsprøvene (til dette har vår eminente avdelingsleder vært til stor hjelp), innføring i nye systemer for fraværsføring (unnskyld, tilstedeværelsesføring), forsøk på å avdekke hvordan man skal reagere på resultatene av kartleggingsprøvene, gitt at de er leselige for den jevne lærer i den videregående skolen, oppsøking av ledige rom for elevsamtaler, gjennomføringen av elevsamtaler, valg av elevrådsrepresentanter (jeg visste det var noe jeg hadde glemt!), og de hersens blå lappene (spør meg ikke). Ja. Også undervisning, da.

Som dere ser av avsnittet over er jeg skikkelig opptatt og stressa, og kan nesten ikke komme på noen som jobber mer enn meg (dere må huske at jeg har hus, hage, en rømt katt, en trettenåring i hovedstaden og to andre barn her hjemme som skal ha både mat og stell). Det er ikke grenser for hvilket rivjern jeg er, og hva jeg får til. -Ikke bare dét! Jeg har vært på joggetur to (!) ganger denne uka. Mye kan tyde på at jeg er et overmenneske, over hvilket det bør reises en byste, eller en torso, eller kanskje rett og slett en ridderstatue i bronse. For eksempel på vrengenbrua. Ridende rivjern.

Nevnte jeg at jeg har satt på kaffen og tømt oppvaskmaskinen på arbeidsplassen to ganger denne uka (tilfeldig at antallet tjenester korresponderer med antallet løpeturer? -Neppe)? Jeg regner med at min innsats vil bli hyllet på julebordet. Noe annet ville overraske meg.

Baksiden av medaljen er at jeg har blitt en skrytepave (se samtlige ovenstående avsnitt). Og noe sier meg at jeg er i ferd med å bli en møteplager. Jeg har så mye viktig på hjertet på møter, at jeg glemmer å gi tegn før jeg tar ordet. Ikke sjelden er det det reneste vrøvl som kommer ut av munnen på meg. Dette må jeg bare beklage overfor de involverte. Det samme gjelder dette innlegget, som har blitt til under et anfall av akutt motstand mot pålagte arbeidsoppgaver i hjemmet. Det skal ikke gjenta seg.

På vegne av ellers koherent blogger.