tirsdag 13. november 2012

Halvparten så gammel. Minst.

I dag, da jeg småløp til bussen, ikke uten en viss glede over at sola valgte å vise sitt kostbare åsyn over horisonten, fant jeg sjåføren stående utenfor bussen med en sigarett i hånda. Jeg er nøye på å hilse blidt på sjåfører. De skal tross alt frakte meg på svingete veier et ganske langt stykke, og jeg tenker dessuten at de sikkert møter mange sure busskunder i løpet av arbeidsdagen, og at neimen om jeg skal være en av dem. Neida. Jeg skal være blid. Dette er et ufravikelig prinsipp, totalt uavhengig av hvor grinete den enkelte sjåfør måtte oppføre seg mot meg. Jeg smiler fra øre til øre og kvitrer Tønsberg. Eller Hvasser. Avhengig av hvilken vei jeg skal. Noen ganger kvitrer jeg kanskje Teie eller Borgheim, men det er ikke viktig. Det viktigste er at jeg kvitrer. Blidt. Kanskje litt påfallende blidt.

Dagens sjåfør kan ha vært noen år yngre enn meg. Kanskje så mye som ti år yngre. Kanskje bare fem. Eller to. Det er vanskelig å avgjøre alderen på folk i uniform. Særlig i motlys. Særlig hvis de er innhyllet i sigarettrøyk. Jeg reflekterte ikke egentlig stort over dette før jeg kvitret. Men han sto nå der i formiddagssol og røkte sin sigarett og viste med en elegant arm- gest at jeg kunne bare gå om bord i bussen. Jeg skulle ikke måtte stå der og fryse og/ eller føle meg forpliktet til å konversere. Det gjorde meg ikke så lite lettet. Jeg gikk inn, tok frem boka mi, telefonen, pengene. Ventet til han hadde satt seg. Jeg gikk ikke hvileløst rundt i bussen og ventet. Jeg satt pent på setet mitt. Men da han var klar, gikk jeg frem, rakte ham en femtilapp, og kvitret (sikkert ekstra blidt denne gangen) Tønsberg.

Skal du ha barnebillett, sa han. En bølge av forfengelig glede steg opp i meg. Smilet ble, om mulig, enda bredere, og jeg løftet blikket fra seddelen og opp mot ansiktet hans. Han lo. Du tulla, du, sa jeg. Så lo han enda mer. Og jeg lo enda mer. Og det er klart. Det var jo alt i alt en hyggelig opplevelse i solskinn, om ikke direkte en solskinnshistorie. Og når jeg tenker etter: hvor kult er det å se ut som man er seksten når man egentlig er åtteogtredve? Ikke særlig kult. Men hvis for eksempel det hadde vært en egen takst for de under tredve. Da hadde det vært kult. Da hadde jeg sikkert blitt skuffa av å skjønne at han tulla. Men ikke nå. Når aldersgrensa er seksten år. Det skulle tatt seg ut.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Motivasjon, røde elevkinn og eksterne kommersielle aktører i skole. Og litt Jonas Lie.

 En gang i en ikke for fjern fortid hadde fylkeskommunen jeg var tilsatt i kjøpt en slags kurspakke som skulle bidra til bedre undervisning ...