I en slags opprydning i notater, da særlig en gjennomgang av notatbøker fra det siste halvåret (noen av dem druknet i kaffe fra en termos i veska en tidlig morgen i september), oppdager jeg noe urovekkende. Det siste halvåret har jeg skrevet notater jeg overhodet ikke gjenkjenner som mine egne. Mye er lister, av typen:
"verksted
skifte sengetøy hos Lea
klesvask
tørke støv
vaske badet
rette
forberede undervisning"
Ja. Jeg aner ikke hvorfor jeg skriver lister. Det er sikkert et diagnostisk kriterium for et eller annet. Det er i grunnen ikke så nøye. Jeg holder på. Det rareste jeg oppdaget var noe som liknet et dikt. Jeg kan ikke huske noe av det. Det kan hende jeg har hørt det på radio og notert, litt åndsfraværende, mens jeg skrev. Det kan hende jeg har notert noe fra en avis eller et nettsted. Hvis jeg har skrevet det selv, har jeg ingen som helst formening om hvorfor eller i hvilken hensikt. Mitt spørsmål er: hvis dette er mitt verk, hvordan i helsike kan jeg glemme det? Hvis ikke, hvem har skrevet det?
Sånn ser det ut i notatboka mi, udatert:
Alt er truet
hele tiden
jeg ruster opp
og ned
opp og
ned opp
og,
til rustningen
er veldig tjukk, men
full av svære
-
sprekker
-
I en sånn sprekk
er det
bare å
fyre
-
løs og fyre løs. I
blinde.
-
Du trenger ikke være skarpskytter for å treffe nerva.
Du trenger bare nok
ammunisjon.
Jada. Nå også poet. Der, altså.
Jeg kjenner det ikke igjen, så det må jo være ditt. Det er faktisk ikke så verst.
SvarSlettNår det gjelder lister, handler det rett og slett om menneskets forsøk på å gjøre kaos om til kosmos. Vi mennesker har laget lister på alt siden begynnelsen. Vi blir til og med født inn i en liste: Apgar score. Så ikke fortvil, listeskriving, bevisst eller ikke, er helt normalt. Og nødvendig for å bevare forstanden.
Tenker jeg.
Hilsen Caterina - nå også anonym.
Verst eller ikke, jeg blir helt urolig. Dessuten tviler jeg på at jeg har bevart forstanden. Kanskje jeg hadde blitt enda mer gæærn hvis jeg ikke hadde skrevet lister. Det skal vi ikke se bort fra.
SvarSlett