Memory lane, sort of.

 Å kjøre buss inn i Bergen by, var en underlig opplevelse. Tankene raste som dominobrikker: her var jeg på en fest, og der, på busstasjonen, kjøpte jeg gule rosiner. Det var sunt, tenkte jeg, og jeg var blitt voksen, og det var viktig å være sunn. I en undergang der spilte Marit gitar, og vi sang, og folk slang mynter i gitarkassa. Vi sang engelske folkeviser. Jan Eggum slang også en mynt i den gitarkassa, noe som måtte bety at vi var gode. Der bodde Elna med den svenske kjærsten, som jeg hadde tenkt at jeg skulle være mer sammen med, men jeg syntes han var litt mørk og skummel og stille, og jeg visste ikke helt hva jeg skulle si.

Der var platesjappa jeg kjøpte Indigo Girls i, der jeg likte å gå fordi den store bergenseren bak disken viste meg annen musikk han trodde jeg ville like. Det gjorde jeg. Der var kvarteret, der Katrine og jeg danset hele natta etter å ha pyntet oss og snakket om at hun ville ha sex med regissøren på stykket på studentteateret før semesteret var over. Der var Henriks og Opera og teateret jeg så Fosse og Ibsen og Hamletmaskin og alle alle forestillinger på da jeg studerte, der hun jeg nå skulle besøke jobber som skuespiller.

Der var torgalmenningen og den blå steinen, fisketorget og bryggen. Nordnes og Sandviken. Å kjøre inn i den byen etter så mange år gjorde noe med meg. Stedet, liksom. Det var som om det på en helt annen måte enn fotografier, brev og egne notater, rykket meg tilbake til en tilstand jeg hadde glemt. Den enorme usikkerheten overfor alle mennesker jeg møtte, det fremmedartede over å sitte på lesesalen i sveitservillaen overfor studentsenteret og lese teaterhistorie sammen med en som het Bjørn som var rar, men smart, og som alltid luktet svette. Jeg var ny i byen og ny i livet.

Nå var jeg kommet for å se Ane i "Et dukkehjem", for å se fjeset hennes og for å snakke om livet (og sånt). Alt det fikk jeg gjort. Jeg traff dessuten andre gode venner jeg altfor sjelden ser, og kjente at det er fint å være sammen med folk jeg altfor sjelden ser, og å merke at selv om det er altfor sjelden, er det fint, kanskje fordi vi finner frem til større deler av den vi var en gang, enn vi gjør i hverdagen. Den vi en gang var er også den vi ønsket å være den gangen. Ønskene og drømmene er store når vi er tjue. Det er fint å kjenne dem igjen når jeg er åtteogtredve.

Hva har jeg gjort? Jeg har sett på fjeset til Ane og snakket om livet (og sånt), sett (og hørt!) "Et dukkehjem". Jeg har hentet en tredveåring som ikke visste at han skulle feires og tatt ham med opp på et hotellrom der hans mor og tante hadde laget frokost. Jeg har feiret ham om kvelden sammen med kollegene hans og familien hans og sett ham bli rørt og glad, jeg har drukket øl og snakket med folk i baren om litteratur og klasseromsmetaforer, jeg har fått calvados og prosecco, vært på kino og sett en vakker fransk film, hørt gamle de lillos- låter, sett på utsikten fra Fløyen i perfekt selskap, fnist og snakket om trylling og konferanser over sushi, kjøpt bøker jeg alltid har villet lese.Kanskje har jeg mest av alt skjønt hvor mange lag av liv som ligger under hverdagslaget. At mennesker forandrer seg. At jeg har forandret meg. Det skjer, men vi merker det ikke, for vi er midt i det.