Ekstremt engasjement og entusiasme

Jeg sto med henda i lomma, smilte litt og så ned i gulvet. "Blir du flau, eller?" sa elevene. "Neida", sa jeg. "Jeg har bare blitt fortalt at jeg ikke bør si noe om dette i klasserommet, så jeg ser ned slik at jeg klarer å la være".

I dag hadde jeg en sånn hysterisk dag jeg mener det kan være lurt å unngå. Etter en ukes sykdom i heimen, og totalt jobbfrie dager i Bergen, var tanken på å bevege seg inn i klasserommet igjen relativt avskrekkende. Ikke fordi de tredve som venter på meg i gangen (skjønt, i dag var de bare tjueto) er avskrekkende. Tvert imot. Men fordi mye av min selvtillit som lærer avhenger av en viss kontinuitet, noe som i dette tilfellet var langt fra tilfelle. Og når jeg er avskrekket, reagerer jeg ofte med hysteri. Eller vanvidd. Eller ekstremt engasjement og entusiasme, hvis jeg skal være snill mot meg selv (det skal man visst).

Javel. Hva i all verden kan være galt med en entusiastisk og engasjert lærer? Ikke stort, i og for seg. Den uka jeg var borte, begynte elevene å lese Hamsuns "Pan". Jeg er over snittet glad i å lese den boka med elever, av den banale grunn at de ofte begynner å lese med stor motstand, og ender med å synes det er relativt stas. "Relativt stas" er her ikke ment som en kokett underdrivelse. Likevel. "Relativt stas" er langt bedre enn "motstand". Og nå hadde jeg gått glipp av den viktige oppstarten. Nordlandssommerens evige dag. Han som ikke husker noe særlig av "dette mennesket", men likevel skriver nok til å fylle en hel roman, om sitt møte med drømmedama.

Verken diskresjon, eleganse eller kontroll hører til min karakteristikk. Jeg kan holde igjen, men aldri når det gjelder (å holde igjen). Det er nok ikke bra, men hva kan jeg gjøre? -Forandre meg? -Særlig! Det var nettopp det jeg ropte da en av elevene løftet telefonen for å fotografere læreren sin foran tavla. "Sææærlig!!!", ropte jeg. Noe som kan ha virket umotivert på resten av klassen, all den tid hun satt bakerst. På den annen side hadde jeg oppført meg relativt utagerende den siste halvtimen, der jeg hadde snakket om slikking av gress, funnet på et navn for å tenne på trær (ikke som i med fyrstikker, men som i seksuelt), fortalt om min tid som speider, imitert en hund som stivner, fortalt at det ikke er pent å få damer til å kle av seg, for siden å miste interessen og snakke om utenlandsturer. Noen ler åpenlyst av mitt fysiske uttrykk i klasserommet. Jeg tror det er fordi det er litt voldsomt. Jeg har sett det på video en gang. Det er ikke bra.

Etter timen kom eleven med kameraet opp til meg og viste meg bildet. Læreren hennes står lett fremoverlent, holder begge hendene ut til siden på høyde med ørene, har oppsperrede øyne og tunga ut. Bildet er kanskje tatt når jeg snakker om hvite blomster som åpner seg, mens jeg med hendene viser hvor veldig de åpner seg. Jeg vet ikke. Det kan også være at jeg roper noe. For eksempel at vi må anta at Edvarda er våt på beina relativt lenge, uten at Glahn får ut fingern. Eller at klokka er fire. Eller at jeg var i Bergen og snakket om den boka med folk jeg ikke kjente fra før, og at dette var innsikt de ville få bruk for i selskapslivet. Hvorpå elevene lurte på om klokka ble fire. Jeg sa nei.

På bildet er tavla full av uforståelige tegninger og hieroglyfer (mine). I versaler, rett over hodet mitt, står det MADONNA-HORE. Du  godeste, for en jobb.