Om navn og sånt.

Det er ikke lett å være et moderne menneske. Det vet jeg, for jeg er det (siden jeg er født senere enn rennessansen). Langt vanskeligere kan det vise seg å være et postmoderne menneske. Slapp av. Jeg skal ikke skrive noe langt og vanskelig om postmodernisme. Neida. Jeg skal bare cruise litt på overflaten (jada). Speile meg i samtidens speilsal, slik den folder seg ut for mine øyne.

Det kan sikkert virke som jeg lever et multifasettert liv, fylt av allehånde opplevelser og vederfarelser. Det kan det riktig nok hende at jeg gjør, men i bunn og grunn har livet mitt to (maks tre (så kan dere spørre elevene mine hvor mange det egentlig er når Furumo sier "to, maks tre")) hovedbestanddeler (hold dere fast, dette kan komme som en overraskelse på mange): hjemmet og arbeidsplassen. Samt bøkene. Innimellom hender det jeg beveger meg utenfor disse sfærene, men mye tyder på at det er innenfor disse jeg lever, virker, og altså speiler meg (i overført betydning (det hender jeg konkret ser meg i speilet, men det er mest hjemme)).

Men, altså. Man mener at det postmoderne menneske lever i en verden av overflater. At vi selv oppfatter oss som overflater i hvilke våre medmennesker skal kunne lese våre egenskaper. Selvutlevering i medier som Twitter, Facebook og bloggs (som denne, altså) kan sies å tjene denne selvoppfatningen. På face kan man f eks legge ut bilder av de vellykkede vennene eller familiene sine, lenke til de kule artiklene eller filmene eller artistene, skrive kommentarer på kule venners walls, og gjennom disse handlingene "bli noen". Jeg vet ikke. I alle fall, det er dét dem sier. Hvis det ikke er på face, finnes det ikke, liksom, da, på en måte. Aj. Jeg merker jeg kunne skrevet mer om dette (så hadde jeg kanskje funnets enda mer), men det får ligge. Kanskje er det strategisk av meg å la det ligge, minst til i morra, for da kommer jeg til å finnes da også.

Nei, jeg tenkte å skrive om en annen av- art av fenomenet "skape seg selv gjennom tegn", nemlig navneskifte- trenden. Ja, for er det ikke en trend? Noen tar jo helt åpenbart kårni og tullete navn som hværsågodtakkskarruha, for å (foruten å si værsågod og takk skal du ha) ironisere over det hele. Det er jo artig. Men relativt mange går til det skritt å bytte ut sitt dølle familienavn til et som er kulere (det gidder jeg ikke. Hva er vel kulere enn "Furumo" (seriøst?)). Noen få endrer også fornavnet sitt til navn de mener står mer i stil med deres indre (det skulle tatt seg ut om ens indre ikke korresponderte med navnet).

Jeg vet om folk som har tatt navn fra både dyre- plante og mineralriket, for dermed å bli assosiert med for eksempel blomster, gress, eksotiske dyr eller bergarter. Navn som "Snø", "Morgenrød" og "Aftenstjerna" er i denne sammenhengen for trauste å regne. I dag satt en elev meg på en idé som gjorde at jeg for første gang vurderte å sende inn navneendringsskjema til folkeregisteret.

Vi arbeider med skriving, og jeg hadde bedt elevene skrive et avsnitt om Hamsuns "Pan", som skulle åpne med den av meg skrevne setningen: I essayet Fra det ubevisste sjeleliv (1890) skrev Hamsun nettopp at diktningen skulle legge vekt på det uforutsigbare og irrasjonelle, de “sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv”, noe romanen “Pan” er et eksempel på.

En av elevene stusset på "Blodets Hvisken". Siden det var store bokstaver, lurte han på om det var et navn (eleven har vært i landet i to år). Vi fikk rettet opp i misforståelsen, men jeg klarte ikke å slutte å tenke på det. Hvis jeg noen gang skal bytte navn fra Marianne Furumo, blir det "Blodets" til fornavn, og "Hvisken" til etternavn. -Hva ville ikke dét kunne uttrykke, av kulturell kapital og idémessige preferanser. 

-God dag, mitt navn er Blodets. Blodets Hvisken.