Påbygg ruler!

For oss som var gymnasiaster (jepp) på nittitallet og tidligere, da gymnaset var for de flinke, yrkesskolen for de som var skoleleie på ungdomsskolen, og noen faktisk valgte å slutte på skolen etter endt grunnskoleutdanning, er dagens videregående skole nesten ikke til å begripe. "ALLE SKAL FÅ", sier vi til sekstenåringer i dag. Eller. Ehm. Vi sier vel heller at alle har rett til videregående utdanning etter grunnskolen, noe som resulterer i at de aller fleste ungdommer i det minste starter et videregåendeløp.

I jungelen av tilbud (bare i mitt fylke har vi alt fra det jeg kaller vanlig allmennfag til hunde- heste- hudpleielinje (med påfølgende læretid og truende arbeidsledighet)) har vi et slags angre- år for yrkesfagelever: påbygging til allmenn studiekompetanse. Der kommer elever enten etter endt læretid, eller etter to år på yrkesrettede linjer (snekkere og elektrikere og maskinarbeidere og frisører og bilmekanikere og, og, og...) for å skaffe seg studiekompetanse.

Ved min arbeidsplass huser vi dette året intet mindre enn sju slike klasser. Sju ganger tredve (pluss) unge voksne som i noen tilfeller ikke vet hva de skal videre, men som alle står opp hver eneste morgen (de fleste, i alle fall) for å motta hjelp på veien mot studiekompetansen. De kommer fra praktiske utdanninger og yrker, til overveiende akademiske skoletimer og undervisningspraksiser. I Vestfold, der jeg jobber, vil fylkeskommunen fase ned (om ikke helt ut) tilbudet. Mange av påbyggelevene dropper ut, mange stryker, mange virker, om ikke umotiverte, så relativt desorienterte. Det er en uskreven lov at å være lærer i en påbyggklasse er en av de tyngste jobbene i videregående skole. Disse klassene har jeg jobbet med de siste (snart) seks åra.

Påbyggelever er late. De tar påbyggåret for å ha et sted å være, og for å drikke seg dritings i april og mai. De kommer fordi de ikke fikk lærlingeplass. De er dumme. De har aldri lest ei bok. De skjønner ikke hvor mye jobb det er. De kan ikke skrive. De kan ikke gange eller dele, en gang. Påbyggelever kommer fra ressurssvake hjem. Påbyggelever må realitetsorienteres. Påbyggelever ødelegger høyere utdanning. Påbyggelever trekker ned karaktersnittet og fullført- og beståttsnittet.

Dette kan virke som krasse uttalelser, men jeg hører dem ofte, mer og mindre innpakket i eufemismer som "det hadde nok vært best for dem om de tok til takke med yrkesutdanningen sin. Et samfunn kan ikke bare bestå av akademikere". Noe som selvsagt er riktig, men likevel. Hvem hører jeg slikt fra? Kolleger. Egne kolleger også (noe som kan være bedritent, all den tid de er lærerne til disse elevene), men særlig fra kolleger på andre skoler, i de minst ventede kontekster. Muntlig eksamen, for eksempel. Eller skriftlig sensur. Jeg håper at disse uttalelsene i de fleste tilfellene er ment som en slags trøst. Siden jeg har jobbet med disse umulige elevene så lenge. Jeg blir ikke glad. Jeg blir forbanna. Og trassig.

Derfor innfører vi intens skrivetrening. Derfor leser vi den vanskelige litteraturen. Derfor stiller vi høye faglige krav. Vi har jobba med Dukkehjem, Fruen fra havet, Rosmersholm, Vildanden, Pan. Som i hele verk. Utover våren skal vi lese Beckett, Woolf, Joyce, Kafka, svensk modernistisk lyrikk, og virkelig samtidslitteratur (som i ikke eldre enn tjue år). Vi skal bruke retorikken som verktøy for produksjon. Vi skal gjøre alt det som er gøy. Og vanskelig. Fordi den viljen og de ønskene påbyggelevene har, fortjener det. Vi skal ta valget deres på alvor. *Banneord* i *banneord*.

For pokker.