Filterløs fredag: tøft og utøft.

Her går det unna. Her er uka (i uorioritert, ukronologisk, ualfabetisk, men nummerert rekkefølge):

1. Gressenkelivet har vist meg at jeg er en reddhare. En sånn dame som hyler høyfrekvent ved synet av gnagere. Torsdag kveld gikk jeg til sengs med ei bok. Jeg liker det. Soverommet mitt ligger i øverste etasje. Huset ligger på en liten høyde. Høyden ligger på ei øy. Jeg ser Færder fyr fra soverommet. Derfor er jeg vant til at vinden uler rundt veggene. At det knirker og knaker. Det ulet ikke. Det knirket ikke heller, og lydene jeg hørte kunne heller ikke karakteriseres som knaking. Mer rasling. Det raslet på soverommet mitt. Jeg hadde gått til sengs med ei bok. Jaja, tenkte jeg. Det rasler. Så raslet det mer. Jaja, tenkte jeg. Kanskje det er mus eller noe i kottet. Jaja. De får holde på, tenkte jeg. Det raslet mer. Jeg reiste meg opp i sittende for å slukke lyset. Der, på gulvet, frem fra under senga mi, pilte ei lita mus. Fra under senga mi! Ei sprell levende, riktignok ganske søt, men likevel, mus. En gnager! På soverommet! Jeg hylte, grep dyna og puta, bykset ut av rommet, lukket døra, sprang ned trappa, hylende, med hjertet i halsen. Reddhare der, altså.

2. På grunn av (1.) har resten av ukas hendelser kommet litt i bakgrunnen. To mus gikk i musefeller i går, og jeg tror vi er trygge. Det er ikke dét. Det er erkjennelsen av å være karikaturen av et kvinnemenneske. Hylende på en stol. Nærmest hvinende. 

3. For å kontrastere (1.) og (2.) burde jeg komme på noe skikkelig barskt jeg har gjort denne uka. Noe übertøft, som kan fremstille meg i et heldigere lys. Jeg kan ikke komme på noe. Som dere vet, er livet mitt stort sett bygget rundt hjemmet (med musa) og jobben. Som dere vet, er jeg lærer, og selv om folk av og til uttrykker at læreryrket må være tøft, kan det ikke karakteriseres som übertøft å fredag klokka åtte stille opp i et klasserom med atten sekstenåringer og lese høyt det siste kapitlet i "Victoria". Tvert imot. Jeg begynte nesten å grine, som vanlig.

4. Det tøffeste vil kanskje være å medgi at jeg ikke er så tøff, og heller skrive om alle de andre u-tøffe tingene jeg har gjort, uten at de direkte er u- tøffe, heller helt vanlige. Jo. Det tøffeste jeg har gjort (det sier litt om hvor lite tøff jeg er), var å på et møte på jobben si "hvorfor sa du det?" da møtelederen sa at en blond dame fra universitetet i Agder skulle komme og holde foredrag for oss om vurdering for læring. "Hvorfor sa du dét?" sa jeg, som om min feministiske reptilhjerne tok ordet, hvorpå han sa at han ikke husket hva hun het, og det var jo heller ikke så farlig. Eller tøft av meg, siden det var reptilhjernen som sendte impulsen.

5. Dette er tøft: elever som samarbeidsskriver gode tekster om "Pan". Som diskuterer rekkefølgen av setninger i avsnitt. Som diskuterer ordvalg og setningsstruktur. Dét er tøft.