Profesjonalitet i læreryrket

Selv om lærerutdanninga ikke fullt ut fremtrer som en profesjonsutdanning i Norge ennå (på tross av lektorutdanning og politiske ønsker om å forlenge utdanninga mtp status og profesjonalitet), er det både i og utenfor skolen økende interesse for hva profesjonalitet i læreryrket innebærer, og (selvsagt) hvordan lærere kan bli mer profesjonelle i sin yrkesutøvelse. Lærere kan jo alltid bli bedre, eller skal jo alltid bli bedre. En holdning jeg mener i mange tilfeller kan virke utviklende, men i minst like mange (tilfeller) kan virke motsatt. Allerede gode lærere kan ofte føle at de aldri blir gode nok. Så. Hva er det å være profesjonell?

For noen uker siden ble jeg og mine kolleger plassert i grupper på tvers av avdelinger og profesjon(!), blant annet for å diskutere, og enes om, hva som ligger i begrepet profesjonalitet. Som en sidebemerkning må jeg få si at jeg lar meg imponere av hvordan vi gang på gang gyver løs på oppgaver av denne typen. Vi noterer, refererer, skriver rapporter, i et slags vilt håp om at denne gangen vil noen legge merke til våre stemmer i mylderet. Jeg noterte, kollegene kom med innspill. Stemningen var god, og det var konsensus om de fleste spørsmål, også det om profesjonalitet (skjønt jeg ofte mistenker at folk blir fort enige for å komme hjem til middag).

Å være en profesjonell lærer, er å være lojal mot nasjonale og lokale beslutninger, og å vite at vi utfører et samfunnsoppdrag. Det er å forholde seg samvittighetsfullt til læreplanverk og vurderingsforskrifter. Det er å holde seg løpende oppdatert om utvikling innenfor faget, pedagogikken, didaktikken og teknologien. Det er å gjennomføre de rapporteringsrutiner skolen lokalt legger opp til. Det er å være et funksjonelt og opplyst redskap for utdanning og danning av den oppvoksende slekt. Omtrent slik kan oppsummeringen skrives: i læreryrket er profesjonalitet det samme som å tøyle sine egne overbevisninger overfor det oppdraget en er satt til å utføre, på den måten styresmaktene mener en skal utføre dem.

Det er noe rørende arkaisk over denne holdningen, og gudene må vite hvor den kommer fra. Kanskje er hele idéen om skole, overlevering av kunnskap og tradisjoner fra den ene generasjonen til den neste, i seg selv så utdatert, at tenkingen rundt yrkesutøvelsen nødvendigvis også må utfolde seg innenfor de samme forståelsesrammene. Læreren legger sine krefter i statens hender. Ofrer seg for et høyere formål. Utfører sitt kall etter Lovens bestemmelser. Bøyer hodet. Krummer halsen. For den nasjonale dannelses skyld. For den enhetlige, klare tankes skyld. Dersom det er slik, er det kanskje ikke å undre seg over at lærere ofte fremtrer (og føler seg) som smålige martyrer som kjemper små kamper: mot dokumentering, mot eksamensendringer, mot vurderingsforskrifter og klassestørrelser. Det er sjelden rom for de helt store tankene. Eller følelsene.

Etter oppsummeringen på arbeidsplassen (der jeg refererte og rapporterte) har jeg tenkt og kjent etter. Hva gjør at jeg føler meg profesjonell (for det gjør jeg, faktisk)? I noen grad spiller utdanningen en rolle, både den faglige og pedagogiske, selv om jeg ikke har mer enn fire års høyere utdanning. I noen grad har det å gjøre med ønsket om å utføre et samfunnsoppdrag, og med at jeg forholder meg relativt lojalt til plan- og vurderingsverk, samt til brukernes (elevenes) læringsutbytte. Likevel har jeg en fornemmelse av at kjernen i profesjonaliteten ligger et annet sted. Utenfor rammene, så og si. For å operere innenfor dem, er ingen kunst. Det er å løfte tanken som er komplekst. Å ta stilling til større ting enn gjennomføring av fordypningsoppgaven i vg3.

Profesjonalitet er å ville reflektere over yrket sitt. Det er å uttrykke (for seg selv og andre) hvilken holdning man har til faget, til utøvelsen, til elevene. Det er å ville utfordre denne holdningen kontinuerlig. Det er å være kompetent kritisk til de rammene som settes for praksis. Det er å ta egne pedagogiske og didaktiske beslutninger, også der det tøyer nasjonalt og lokalt planverk. Det er å ville. Det er først og fremst viljen.