mandag 17. juni 2013

Scene fra ei brygge

Jeg hadde dratt tidlig fra jobben i dag, da jeg satt meg ned i gresset ved gjestehavna og drakk en flaske farris med limesmak og leste i ei bok. Det var sol fra skyfri himmel, noen få båter lå fortøyd. De hadde vel tenkt at de skulle ta ferien tidlig i Juni, menneskene i de båtene, for, hadde de tenkt, juni er en måned med mye godt vær å by på. Noe som stemmer, også i år. Bra for dem.

Jeg hadde ikke planlagt å sitte i noe gress og lese bok og drikke farris, så jeg hadde ikke med pledd eller noe. Gresset var blitt langt, antakelig fordi kommunen ikke klipper gress der så ofte, så det kan ikke underslås at det var noe fukt i bakken. Takket være et veldig syntetisk kjolestoff, og en liten cardigan jeg hadde i veska, som jeg la i gresset, kunne jeg likevel halvt sitte, halvt ligge relativt komfortabelt, og lese om  Mathea og Epsilon i Kjersti Annesdatter Skomsvolds bok Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Det er en rørende bok, og jeg ler, som av Askildsen. Derfor var jeg kanskje i et følsomt hjørne da en scene utspant seg foran øynene mine (jeg la boka ned og observerte).

To unge jenter i bikini og badehåndklær rundet hjørnet ved trehusbebyggelsen (badehåndklærne hang over skuldrene deres, så de var strengt tatt mer i bikini enn i badehåndklær), og gikk med ganske målbevisste skritt ned mot ei brygge, fra hvilken mange hopper til sjøs på varme dager. Det skulle vise seg å være tilfelle, også for disse unge damene i bikini (med badehåndklær). De fniste ikke akkurat, men de var i godt humør, snakket sammen hele veien ned til brygga. Lo, og gjorde frysebevegelser og holdt underarmene tett opp mot overkroppene. Tok noen prøvende skritt mot kanten av brygga. Noen skritt tilbake. Noen løpeskritt. Noen skritt tilbake. -Hopp! Tenkte jeg. Jeg smilte og tenkte på da jeg var femten år og badet hver dag hele sommeren. Da bading var selve meninga med sommeren.

"Klar- ferdig- gå!" hørte jeg noen mannsstemmer rope fra en molo ikke så langt fra brygga (i luftlinje. Skal man gå, må man først motsatt vei omtrent to hundre meter, så inn mot land, så langs kaia og ned på brygga igjen). Jentene så på hverandre, tok noen flere prøvende skritt. Så hoppet den ene (med hånda for nesa, sånn jeg selv alltid gjorde, og jeg tenkte at hun var meg). "Øyyy!" ropte mennene på moloen. Det tok noen sekunder før venninna hoppet. "Oøøøyyy!!" ropte mennene. Enda høyere. Applauderte. Begge jentene kom raskt opp fra badet, tullet seg inn i badehåndklærne og ruslet tilbake der de kom fra. Jeg smilte og tenkte på å være femten år og bade. Skulle til å ta fatt på boka igjen, da jeg registrerte en bevegelse ute på moloen.

De to unge mennene hadde reist seg og begynt å spasere nevnte vei (to hundre meter i motsatt retning ogsåvidere). Jeg tenkte det skulle vel ikke være sånn at de ville ta kontakt med jentene. Det ville være et underlig prosjekt, tenkte jeg. De ville aldri rekke rundt før jentene var forsvunnet. Medmindre de løp, men det ville jo ikke sett særlig kult ut. Det foresvevde meg at de ville se kule ut. De hadde lange badeshortser og solbriller og høye stemmer og overkropper som var glatte og brune og underlagt et strengt (så jeg for meg) protein- og vektløftingsregime. Jeg ble sittende og følge spent med. På jentenes lave, pludrende gange hjemover. På bevegelsen mot dem. Jentene rundet det samme hjørnet, og var ute av syne. Mennene (som i min verden må betraktes mer som "gutter") passerte på veien over skråningen jeg satt i. De lo høyt og virket spente. Gikk raskt. Forsvant rundt hjørnet.

Nå var jeg så interessert i opptrinnet at jeg hadde lagt boka helt vekk og lyttet etter stemmer. Rettet meg opp. Vridd hodet nitti grader. Så hørte jeg småjoggende trinn og høy latter. "Ni år!" ropte de. Og lo mer. Skjenet ned skråningen jeg satt og gapte i. Den ene hadde en ølboks i hånda. "Hvordan gikk det?" spurte jeg (på dette tidspunktet følte jeg at jeg var en del av det hele, og hadde rett til å spørre). "De var bare seksten år!" sa de, vantro, mens de lo seg halvt fordervet. "Det kunne jeg fortalt dere, hvor gamle er dere, da?", sa jeg. "Femogtjue. -Hvorfor sa du ikke noe, da?" sa de, smilte og gikk tilbake dit de kom fra.

Å. Være femogtjue og eie verden. Se noe. Reise seg og prøve å få tak i det.

Å. Være seksten år og bade og gå hjem igjen med håndkleet og vite at badinga kan fortsette hele sommeren.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Post masteroppgave syndrom*

Våren 2016 fikk jeg den lykkelige beskjed at jeg var innvilget 75% permisjon med lønn i to hele år, for å heve kompetansen min. To år er gåt...