Med utropstegn (, markeringspenn og underskrift) skal landet bygges!

Det er klart. Hun ringer hjem. Min datter på ti år ringer hjem. Jeg er hjemme fra jobb i dag, det vet hun, så når hun vil være med noen hjem fra skolen, ringer hun meg. Hei, sier hun. Det er meg. Er det greit at jeg blir med den og den hjem fra skolen i dag? Det er selvfølgelig greit. Det er timer til middagen står på bordet, og hun har byttet skole og jeg ligger jo bare her og glaner, men uansett. Det er klart det er greit. Så det sier jeg. -Det er klart det er greit, sier jeg. Så slenger jeg på en bisetning. -Har du mye lekser, sier jeg. Så hører jeg ikke svaret hennes helt, for jeg blir sittende med den vemmelige bisetningen rungende i ørene. -Har du mye lekser???!!! Som om det ville endre noe. Som om jeg ville sagt, hvis hun hadde mye lekser, at da fikk hun nok komme hjem og gjøre leksene først. 

Som forelder til barn i grunnskolen kan jeg føle meg ganske alene om en slik holdning til lekser, og til skolearbeid generelt. Når jeg legger til at jeg er lærer selv, virker det hele kanskje enda rarere. Av hensyn til barna mine (det er et kjent privilegium for et barn å pålegge foreldrene å ikke stikke seg ut), er jeg som regel taus i fora der skolens praksis og skolens samarbeid med hjemmet er tema. Jeg har ikke tall på hvor mange foreldremøter jeg har deltatt i, sittende på hendene for at de ikke skal fare opp annethvert minutt, litt rød i ansiktet av opphisselse og innestengt frustrasjon. Som regel har jeg hvesende hvisket noe til sidemannen/ kvinnen under kaffepausen, som kan ha virket uforståelig, men som har lettet på trykket. 

Jeg har tre barn som jeg er mammaen til. Mitt oppdrag overfor dem er å gi dem et trygt hjem, mat, varme, kjærlighet, omsorg, god selvfølelse og selvtillit, glede, overskudd og innsikt i det samfunnet de er en del av. I Norge har alle barn rett til skolegang, og skolen er her for å være et faglig og sosialt supplement til oppdragerrollen. I mine døtres barndomshjem har begge foreldrene høyere utdanning, de har faste jobber med gode inntekter. Når vi legger til at mor og far i huset ofte leser bøker, at det føres samtaler ved det daglige middagsbordet, og at barna vet de blir lest høyt og sunget for hver eneste kveld, kan skolen slutte at dette er et ressurssterkt hjem. Her er ikke grenser for hvor langt disse barna kan nå. Hvis foreldrene er samarbeidsvillige, vel og merke.

Foreldresamarbeid, altså samarbeid mellom skole og hjem, er lovfestet i opplæringsloven. Noe av bakgrunnen for dette, er at forskning viser at (sorry) foreldrenes holdning til skole og skolearbeid er et viktig kriterium for elevens faglige utvikling tidlig i skoleløpet. Et slikt utgangspunkt virker fornuftig på meg. Det virker fornuftig, og det er hensiktsmessig, å snakke med ungene om skoledagen. Å vise interesse for det som skjer på skolen. Å tre støttende til over leksene, til og med. Problemet oppstår, mistenker jeg, når skoleledere og lærere har vært på kurs, og sett eksempler på hvordan foreldresamarbeidet kan gjøres målbart, kvalitetssikres og dokumenteres. Mange av tiltakene ser ut til å være så utbredte, og gjennomført med en slik iver fra skolelederes side, at det kanskje ikke er merkelig at foreldre tror det må være sånn. Jeg veit nesten ikke hvor jeg skal starte.

La meg starte med høstens foreldremøte. Ny skole. Førti foreldre jeg aldri hadde sett før. To lærere. De ønsket velkommen og sa at det var fint å jobbe med ungene våre, og at det var litt av hvert gøye ting tiåringer kunne si og spørre om i løpet av en skoledag. Så var vi i gang. Organisering av skoledagen og elever i grupper. De og de har engelsk der og der. Matte der og der. Norsk med den og den. Gym. Helt greit. Så er det uketester. Matematikkprøver. Gloseprøver. Diktat. Jeg ville spørre om de fikk tid til noe mer enn å pugge gloser og skrive ukas ord penere. For det skulle skrives pent, og hvis det ikke var pent, måtte de skrive om igjen. Jeg ville spørre om de hadde tester hver uke. Men alle mødrene og fedrene satt der og smilte. Noterte litt. Virket fornøyde. Jeg så i høyden litt forundret ut. Dette var altså foreldresamarbeid, eller?

Så var turen kommet til forventninger til hjemmet. For det første var det uhyre viktig at foreldrene var positive. Deres holdninger smitter over på ungene deres (og hvis dere ikke gleder dere til å pugge gangetabell med tiåringen deres, kommer hun til å bli en skoletaper). Så, ja. Da var vi vel positive, da. Ingen grunn til å stå fram som moren til hun som sannsynligvis kommer til å gå dukken fordi jeg synes det er bedre å gå en tur med termos og lese høyt på ei brygge i nabolaget, enn å se tårene sprette fram når jeg sier "sju ganger seks" så vennlig jeg kan. Positiv der, altså. Jeg elsker ukeplanen! Det beste jeg veit er å se henne stryke over lekse for lekse med en oransje markeringspenn. Hu der, tenker jeg. Er framtida!

Videre skal foreldrene høre ungene lese høyt. Side 19- 25. Der har jeg valget. Jeg kan høre henne lese side 19- 25 høyt, uten avbrudd eller forklaringer. Det tar en halv time. Hun er sulten, så jeg ber henne lese videre mens jeg henter ei brødskive. Så skal en voksen (jeg) snakke med henne om det hun har lest etterpå. Ja, hva synes du om de katakombene? sier jeg for eksempel. De var fine, sier hun. Så forteller jeg kanskje om noen gravplasser under en kirke jeg besøkte i Roma en gang. Ikke noe merkverdig med det. Det merkverdige er at skolens syn på foreldresamarbeid er å fortelle foreldrene hva de skal snakke med ungene om. La gå. Nema problema, som de sier i katakombenes hjemland.

Til onsdag skal hun øve på hele gangetabellen, for det er multiplikasjonsprøve etter høstferien. Utropstegn. Til torsdag skal hun lære hele gangetabellen utenat, samt de matematiske ordene for regneartene. Utropstegn. Da vi holdt på med seks- gangen, sa hun: jeg synes det er så vanskelig å lære seg alt til i morra. Ja, men nå kan vi øve litt, sa jeg, så synker det inn etterhvert. Ta det med ro, sa jeg. Hun, derimot, kunne ikke ta det med ro, for det sto jo der! I ukeplanen! At kun måtte lære seg seks- gangen utenat til torsdag. Utropstegn, utropstegn. Det var vel omtrent der jeg slutta å være positiv. For ingen, ikke en gang lærere (når jeg tenker etter, kanskje særlig ikke lærere) kan bestemme, eller vedta, at noen skal lære noe som helst innen en viss frist. 

Den mest harmløse leksa i ukeplanen er formulert slik denne uka: "Jeg har hørt/ sett værmeldingen og vet hva slags klær/ skotøy som passer best denne dagen! (utropstegn). At jeg deltar i dette hjemmearbeidet, og er positivt innstilt, skal altså være et tegn på at skolen oppfyller kravet om foreldresamarbeid. Ja, i tillegg til signaturen min. Signaturen min skal inn i alt hun gjør. Arbeidsbøker, gloseprøver, mattetester, diktater. Alt. Underskrift er liksom selve tegnet på det samarbeidsvillige, ressurssterke hjemmet. Allerede da hun begynte på andre trinn (en annen skole), begynte dette kravet om foreldrenes navnetrekk. Men det er jo din lekse, sa jeg. Skriv under sjøl. Nei, men mamma, da. Sa hun. Ok, da. Sa jeg, innimellom. Men vi holder på. Ved de tusen kjøkkenbord ramses gangetabeller opp, leses det høyt fra siden 19-25, snakkes det om katakomber, desimaltall og brøk. Det felles tårer, det brøles, sikkert, det innføres forbud mot lek og skjerm. Og for guds (eller skolens) skyld: det underskrives.

Foreldre er jo så forskjellige. Sikkert like forskjellige som barn. Derfor har jeg de siste åtte åra, da jeg har vært forelder til barn i grunnskole, i større og større grad undret meg over det stilltiende samtykket som brer seg over foreldregruppa i foreldremøter. Jeg er jo like stille selv. Jeg skulle ønske at i alle fall jeg turte å si at, hey! Det er jeg som har ansvar for oppdragelsen av barnet mitt. Derfor mener jeg at jeg også må få være med på å bestemme, om ikke gjennomføringa av skoledagen, så i alle fall hva vi legger i foreldresamarbeid. Det er som om skolen går ut fra at foreldrene er en gjeng tomsinger som ikke vet at det er fint for ungene å få snakke, om skolen og annet. Som ikke vet deres egne barns beste, og at det derfor er best at skolen bare bestemmer hvordan de skal forholde seg til ungene, også de få, dyrebare timene mellom hjemkomst og leggetid. Jeg skulle ønske jeg turte å si at utdanning er viktig, men at det er greit å drite i leksene, og at ungene nok kommer til å bli bra folk, og at kontrollbehovet har overtatt for pedagogikken i så stor grad at jeg innimellom lurer på om jeg bør vurdere alternative skoleslag. 

Jeg håper jeg blir tøffere når minstejenta begynner i første. Så vidt jeg forstår, vil jeg da bli oppfordret til å gå på foreldreskole. Etter, la meg se, seksten år i bransjen. Det skal bli flott.