Filterløs fredag: Lukk øynene.

Det er snart november. I ei matpause på jobben i dag sa en kollega: jeg er glad i november, jeg. Åh, nå er det snart november, hadde jeg sagt, med det mest oppgitte tonefallet i mitt tonefallregister. Jeg er ikke så glad i november. Jeg er ikke så glad i mørke kvelder. Jeg glemmer å tenne stearinlys og lage det lunt og hyggelig. Jeg vil alltid helst sove bort hele jækla november. Men kollegaen: det er så fine farger i november! Hun smilte. Trakk liksom skuldrene opp mot ansiktet og så oppriktig ut som hun gledet seg til november. Dessuten hadde hun halvårsabonnement på ei ukeavis (evt vekeavis), og nå gledet hun seg til å komme hjem i helga og ta fatt på avisa og november. Jah, tenkte jeg. Den kommer vel, november, enten jeg liker den eller ikke. Kommer og går. Jeg kan like gjerne forsøke å legge merke til fargene. Det kan ikke skade. Her siste veka i oktober, i tilfeldig rekkefølge:

1. I går var jeg på fagligpedagogisk dag på Blindern. Blindern er vakker i oktober. Alle de store trærne som er gule. Alle de unge menneskene på Fredrikke. Alle bygningene. Alle årene og oktobrene som har gått siden jeg selv sto på Fredrikkeplassen for aller første gang og var helt sikker på at jeg var kommet på feil klode. Min venninne Siri og jeg var kommet fra Nedre Eiker til Oslo og Blindern. Vi bodde på Grefsen i en leilighet i andre etasje i en ærverdig villa med vegg-til-vegg-tepper og blendende utsikt over fjorden. Jeg sykla langs ring 3 til Ullevål Stadion. Svingte til venstre. Etter hvert fant jeg en litt hyggeligere sykkelvei fra Tåsen, på skrå gjennom villastrøk ned mot Damplassen og Ullevål Hageby. Så fremmed og stort alt var. Så ung og ny jeg var. Så mange år. Jeg sang i et kor på HF. Jeg husker ikke hva vi sang.

2. Jeg fikk høre om kvinnelige dramatikere jeg hadde glemt, og noen jeg ikke hadde glemt -og hvilke kvinnebilder de tegnet i arven etter Nora Helmer. Jeg fikk høre om feminisme og frihet. Om engelsk renessansediktning. Om "den kunnskapstørste Odin". Etter at Odin- foreleseren snakket om det norrøne synet (sic!) på kunnskap, og om hvordan fravær av syn (lukke øynene, evt legge seg under en skinnfell) kunne gi innsikt, har jeg ikke kunnet slutte å tenke på Ødipus, som blinder seg idet han oppnår den tragiske innsikten. Eller på hvorfor jeg selv ofte lukker øynene hvis jeg forsøker å få fatt i ord mens jeg skriver, eller fullføre et krevende resonnement. At dersom man skjermer seg mot det faktisk synlige, kan en annen slags innsikt oppstå. Så, ja. Det ble litt nerding. And it goes on.

3. Jobb: det er ikke grenser. For hvor mye man kan lese om sin egen yrkesgruppe, eller sitt eget virke, om man er lærer. Det er delvis min egen skyld, selvsagt. Jeg kan jo la være å klikke på lenker som sier noe om skole og lekser og testing, eller om dropouts og stressfaktor og skoleledelse. Om den tilsynelatende umulige oppgaven det skal være å skaffe til veie gode nok lærere, å produsere nok kunnskap for fremtiden. Noen ganger kan slik lesing tenne en slags gnist. Den kan oppildne meg til å gi jernet, til å vise meg selv og elevene og verden at nå skal det bli vei i vellinga. Men noen ganger, typ i slutten av oktober, kan jeg bli halt grå og matt av vekten av meninger om det jeg driver med. Jeg vil skjerme meg. Jeg vil skjerme elevene. Jeg vil skjerme det skjøre som pågår når jeg skal forsøke å få unge mennesker til å kjenne seg i slekt med Peer Gynt. -La meg være, tenker jeg. Ikke fortell meg noe mer. La det bli fred rundt oss, så det kan bli mulig å høre seg sjøl og elevene tenke på hva i helsike som menes med "om jeg hamrer eller hamres". Ikke send eposter, ikke kall meg inn til møter, ikke gnål så forferdelig i alle kanaler. Hold fred.

4. Odin- foreleseren sa, med lune øyne over brillekanten: Det er jo litt interessant. I vår tid snakker vi om "kunnskapsproduksjon". I norrøn mytologi er det ikke spor av idéer om at kunnskap kan produseres. Kunnskapen er der, bare. For alle å finne. 

5. Bare lukk øynene.Slapp av litt. Det er snart november og vakre farger.