fredag 20. november 2015

Filterløs fredag. Livet (og mest arbeidet) i november.

Det er fredag. Det er november. Nå har det kommet et syltynt lag snø med bittelitt frost, og det er glatt å gå til og fra jobb. Jeg har ikke skaffet brodder. Jeg tar sjansen. You only live once, som det heter. Eventuelt livet er for kort for brodder. Det er fredag, og det er en fin november, først og fremst fordi en kollega i slutten av oktober gjorde meg oppmerksom på novemberlys og -soloppganger. Dessuten Adeles stemme. Den hjelper også. Samt. Ja. Ganske mye. La meg oppsummere i tilfeldig rekkefølge (i den grad noe her i verden og livet er tilfeldig):

1. Den siste uka har jeg lest Antigone  for tredje gang med en påbyggklasse. Den er mesterlig modernisert av Jon Fosse for Det norske teateret. En sober nynorsk. Han har kutta til beinet. Det er klart og presist og poetisk. Jeg er usikker på om elevene er spesielt opptatt av poesien. Derimot ser jeg at mange av dem -som jeg- er opptatt av forholdet mellom idealisme og opportunisme/realisme. Dessuten av forholdet mellom far og sønn, mellom regenten og folket. Antigone handler kanskje ikke egentlig om sivil ulydighet, sier jeg. Kanskje det handler like mye om hva som skjer dersom kongen/sjefen/læreren/faren fastholder sin rett til å diktere andre, uten å vise hensyn til den andres motargumenter. I vår tid er kanskje Antigone en helt. Men det er kongen, han som på grunn av sitt stivsinn mister alt han elsker, som er den tragiske helten.

2. Jada. Vi har også holdt på med Aristoteles' Poetikken. Aristoteles er ikke til å begripe. Jeg mener ikke det han skriver. Det er relativt begripelig. Likevel. I vår spesialiserte verden er det omtrent ikke til å begripe hvor mange av vår egen tids kunnskapsområder den mannen klarte å lage rammeverk for. -Var det ikke han med retorikken, sa en elev. Joda, sa jeg. Det var han med veldig mye. Denne gangen, han som først sa at dramaet foregår i publikum, ikke på scenen. -Etter ham både Shakespeare og Ibsens realisme. Det er publikums identifikasjon som er nøkkelen til et godt drama. En god tragedie. Å være norsklærer er veldig mye. Heldigvis er det også himmelriket for nerding.

3. Noe av det beste med å introdusere Poetikken og Antigone (og Ødipus) for elever, er at anledningen bys til å skrive med versaler på tavla: LIVET ER SMERTE. Like sikkert som at jeg skal skrive det, er at minst en av elevene løfter en arm. Ja, sier jeg. E, Marianne? Ja, sier jeg. Fyr løs, sier jeg. -Skal vi lese noe litt mer e.. positivt... i år? Nei, sier jeg. I år skal vi bare lese tekster der folk ikke har det spesielt fint med seg selv eller verden (vi er ferdig med folkediktning. Der er det jo mye dritt, men eventyrene ender som regel med et stivt og sterkt bryllup). Folk sliter. Ingen veit verken ut eller inn. Derfor handler den viktige litteraturen stort sett om det (De veit at vi skal lese Dukkehjem, men jeg har ikke sagt at vi skal lese en roman om en fyr som bare er gal og sulten helt til han går til grunne, eller at vi skal lese om en fyr som har vært lektor hele livet, og som har kommet til et veiskille og ser tilbake på livet sitt og ikke skjønner en skit. Eller at vi skal lese om ei lita jente hvis eneste feil er å elske den hun tror er sin far, og som ofrer livet for ham fordi hun tror at det er det som skal til for at han skal skjønne at hun er hans). Mandag skal jeg moderere meg. Det er tross alt attenåringer vi snakker om. Da skal jeg si at livet er smerte (fordi vi ikke aner noe om framtida, og snart skal vi dø), men at det har sine gode øyeblikk. Og at de gode øyeblikkene er så fine, at de er verdt all livets smerte. -Noe sånt.

4. I ettermiddag har jeg loset vg1-elever gjennom deres første skjønnlitterære tolkning. Jeg har tre førsteklasser i år, på yrkesfag. Jeg har aldri hatt elever på det nivået før, og skjønner kanskje at jeg har gått høyt ut i planleggingsfasen. Et ellevilt tempo. Hvorom alt er. Disse damene (vg1, design og håndverk) har i dag blitt konfrontert med dette:


-Akkurat, tenker du kanskje. Nå har Furumo blitt gal, tenker du. Det kan så være. Vi har lest et utdrag fra Knausgårds Min kamp 1. Vi har snakket sammen om måltidets betydning. Om konflikt og litterære virkemidler. De uthevede setningene i bildet over, er lærerens setninger. De uforståelige ordremsene under er en illustrasjon over hvordan et avsnitt skal se ut (ingen punkter eller mellomrom). Visuelt. I en øvelse der jeg ba elevene assosiere så mange begreper som mulig til ordet "måltid", kom "øl" som et forslag (ja, de er 16. Ikke spør, jeg aner ikke). Legg merke til lærerens ubevisste respons i avsnitt 2. Hvorom alt var. På en skoletime skrev disse damene fire avsnitt. Skjønnlitterær tolkning. Siste økt fredag. Det feirer jeg i kveld.

5. Jeg er relativt idérik. Jeg får ofte gode idéer til undervsning eller til skriving eller annen kreativ virksomhet. Jeg diskriminerer ikke. Jeg får like gjerne idéer til en film som til et undervisningsopplegg, så jeg holder meg på ingen måte til det jeg kan i idéverdenen. Derfor blir jeg ofte litt oppgitt hvis jeg kommer over gode produkter. Altså. En teaterforestilling, en film, en enkelt dialog i en film, en sangtekst, en roman. Jeg blir ikke oppgitt over produktet eller opphavspersonen. Jeg blir oppgitt, eller rent ut sagt skuffet, over at jeg ikke selv har kommet på idéen til produktet. Det er tullete, men slik er det. Ofte. Som om jeg liksom går og bærer på en drøss med idéer som tilfeldigvis ikke har blitt bok eller film eller dialog eller monolog eller sang. Hallo! Dette til orientering.

6. Nå er novemberkvelden mørk. Jeg skal på teater i morgen. Liv Ullmann- teater. Jeg skal se danseforestilling på søndag. Datter. Mandag: Et dukkehjem. "Gjem juletreet, Helene". -Der er jeg safe. Et dukkehjem kunne jeg i alle fall ikke fått idéen til selv. 

En riktig god helg ønskes alle lesere. Selv en mørk novemberfredag. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Løksuppe og masterinnspurt

Det er nøyaktig femten dager til jeg leverer masteroppgaven min. Arbeidet har lenge vært en thriller der jeg liksom er helten, da, og skurke...