lørdag 9. januar 2016

Påklagelig forestillingsevne

Man får ha meg unnskyldt for at ukens filterløse ikke hver gang havner på en fredag. Dessuten at den slett ikke hver gang havner i det hele tatt. Denne uka havner den, men først lørdag formiddag. Vi har alle vårt denne første tiden i året. Jeg har i alle fall mitt. Derfor vil jeg denne gangen kun dele en eneste hendelse fra uka som gikk. Jeg deler den først og fremst for å få den ut av systemet, slik at jeg når skoleåret er over, effektivt har fortrengt den, eventuelt at den kan ha krympet til noe håndterlig, et minne jeg kan se tilbake på med et overbærende smil om munnen. Noe jeg kan se tilbake på og tenke nei og nei, Marianne, der hadde du jammen mye å holde styr på! Ikke rart det gikk litt i ball for deg! Foreløpig er jeg ikke der. Ikke i nærheten av "litt i ball":

Det er terminslutt på skolen. Terminslutt innebærer at samtlige elevers kompetanse skal vurderes med karakter (slikt driver jeg kun med i desember/januar og mai). I tre vg1- klasser har elevene presentert et interessefelt muntlig, og jeg har vurdert presentasjonene etter gitte mål, som seg hør og bør. For uinnvidde kan jeg berette at en slik vurdering er ferskvare. Kommer man i skade for å vente med å nedtegne en vurdering til eleven i skriftlig form, er man henvist til å  tyde sine egne hastig nedskriblede notater uten nyhetens interesse, noe som ofte kan bli utfordrende. Bare å tyde sin egen skrift etter at den har notert under ti elevpresentasjoner i strekk, kan være nok til å utløse de mest marerittaktige klisjéer i  tilbakemeldinger til eleven:

Presentasjonen har en ryddig struktur. Du viser interesse og engasjement for emnet ditt. Særlig i det første momentet i hoveddelen fremstår du sikker og kunnskapsrik, noe som styrker etosen din, og gir deg overbevisningskraft. Jeg veit du grudde deg veldig til å snakke foran et publikum. Nå har du bevist for deg selv at du kan. Læreren er imponert. 

Noe slikt. Ikke sjelden noe slikt. I går formiddag satt jeg og skulle gi elever tilbakemeldinger før timene mine. Av en eller annen grunn (noe jeg antok var mitt eget sedvanlige surr og rot) klarte jeg ikke å finne notatene jeg hadde tatt under en presentasjon. Jeg lette og lette (pulten ble veldig, veldig ryddig), men fant dem ikke. Jeg forsøkte å gjenskape elevens prestasjon for mitt indre blikk.

Dessverre (skulle det vise seg) har jeg en relativt upåklagelig (eventuelt påklagelig) forestillingsevne. Jeg så det hele for meg, og ble både rørt, glad og imponert, for det er her snakk om en elev som ikke uten videre og nonchalant tryller muntligheter ut av ermet. Så skrev jeg til eleven. Noe slikt (se over). Og vurderte presentasjonen med karakter og det hele. Og berømmet i mitt stille sinn meg selv for å ha motivert akkurat denne eleven til å holde presentasjon allerede i høstterminen. I riktig godt humør ble jeg, og innvilget meg noe avlagt julesjokolade, ditto pepperkaker og enda en kopp kaffe.

Omtrent så lenge var Eva i paradis. Det skulle nemlig vise seg (noe jeg ble gjort oppmerksom på av elevens kontaktlærer) at denne eleven slett ikke hadde holdt noen presentasjon. Det eneste som reddet meg fra total ydmykelse og påfølgende skam i denne situasjonen, var antakelig en uforbeholden unnskyldning, samt en overdreven dose selvironi og raljering over egen forestillingsevne overfor eleven selv, og siden hele klassen. Dette er antakelig (likevel) noe av det flaueste jeg har opplevd i min yrkesutøvelse. -Noen kolleger forsøkte å trøste meg ved å si at det kunne gå litt i ball for de fleste innimellom. En gikk til og med så langt som til å si at han også hadde gjort dette tidligere. Det var da ikke noe å ta sånn på vei for. Man takker for all sympati og vennlighet i sakens anledning, og bruker helgen på å komme til hektene i yrkesstoltheten.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Løksuppe og masterinnspurt

Det er nøyaktig femten dager til jeg leverer masteroppgaven min. Arbeidet har lenge vært en thriller der jeg liksom er helten, da, og skurke...