tirsdag 12. januar 2016

Muntlig kompetanse i norsk

Da jeg var yngre og gikk på gymnaset og var elev i norsktimer, var det nok å være entusiastisk, blid, ivrig, sitte ytterst på stolen, strekke armene høyt i været og mene noe om Wergeland, Welhaven, Ibsen eller Tarjei Vesaas, nesten uavhengig av hva jeg måtte mene for noe ukvalifisert og ubegrunnet vrøvl. Slik husker jeg det, i alle fall. Det holdt i bøtter og spann til å få en solid femmer i norsk muntlig. De gutta som var enda mer taletrengte enn jeg, fikk seksere. Jeg gikk ut av gymnaset i 1993.

Det er lenge siden jeg gikk på gymnas. Nå heter det ikke gymnas, men videregående skole. Læreplanen jeg jobber etter i den videregående skolen har kompetansemål, og vurderingen i norsk muntlig skal selvsagt (i alle fall på papiret) stå i forhold til målene. Det skal dessuten være tydelig for eleven når hun blir vurdert, hva som vurderes og hvordan hun kan nå målene sine. I disse dager henter jeg en og en elev inn på et rom til en samtale med meg. Samtalen varer i omtrent 15 minutter. Eleven innleder samtalen med å legge frem et forberedt tema.

Skjønt. Samtale og samtale. Hvem har slike samtaler:
Lærer: du nevnte at det foregikk en språkdebatt på 1800-tallet, og at grunnlaget for målformene vi har i dag, ble lagt på denne tiden. -Hva slags språk brukte Ibsen i sine samtidsdramaer?
Elev: han brukte vel dansk?
Lærer: ja...
Elev: eller en fornorsket dansk, da. Ibsen ville bidra til fornorskingen gjennom å skrive skuespill.
Lærer: ja. Kjenner du til noen andre forfattere i siste halvdel av 1800-tallet som engasjerte seg i språkdebatten?
Elev: ja... Bjørnstjerne Bjørnson?
Lærer ja, kjenner du forresten til noen tekster av Bjørnson?
Elev: ja, det var vel han som skrev nasjonalsangen... -og Faderen!
Lærer: ok. Vil du fortelle meg noe om en av de tekstene?
Elev: ja, Faderen handler om en far som er storbonde. Han er veldig opptatt av makt og status, og går til presten for å.....

Ingen har slike samtaler. Hallo! Dette er ikke en samtale! Det er utspørring! Og hva i all verden er det vi vurderer? Om eleven husker innholdet i en tekst av Bjørnson? Om eleven kjenner til språkformen i Ibsens samtidsdramaer? Om eleven husker navnet på Jonas Lie eller klarer å uttale tittelen "Amtmandens døtre" uten å slå krøll på tunga?

I rettferdighetens navn: jeg har også hatt samtaler om frihet og ære i litterære tekster fra ulike litterære perioder, om Aristoteles og Sofokles og Ibsen, om det norrøne synet på kunnskap og fellesskap, om klasseforskjeller og determinisme i det moderne Norge, og om de potensielle ulempene ved den moderne fristillingen fra tradisjon og fellesskap. Om skam- og æresfølelse i vår egen tid. Likevel er jeg aldri så misfornøyd med meg selv som lærer, som når jeg sitter overfor et menneske i utvikling, og hører meg selv ytre dumheter som: hva kaller vi det Ibsen gjør når han lar Nora og Kristine sitte og snakke sammen om fortiden (retrospektiv teknikk)? -Hvilke samfunnsproblemer ble tatt opp til debatt i litteraturen i realismen? Hva mente Welhaven i språkdebatten? -Svarene på disse spørsmålene er ikke i nærheten av kompetansebegrepet. De er hver for seg løsrevne fakta, uten noen som helst verdi utover seg selv. Dette må slutte.

Torsdag denne uka vil jeg be elevene mine komme med innspill. Jeg vil selv komme med innspill. Jeg må på en eller annen måte, i alt det hektiske lærerhverdagen har å by på, komme på en måte å arbeide med -og vurdere- muntlig kompetanse, som faktisk vurderer kompetanse, ikke bare bruddstykker av kunnskap. Tips mottas. Med stor takk.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Post masteroppgave syndrom*

Våren 2016 fikk jeg den lykkelige beskjed at jeg var innvilget 75% permisjon med lønn i to hele år, for å heve kompetansen min. To år er gåt...